Ægir på Mackmyra-fat

En liflig duft av eik, vanilje og whisky brer seg i rommet, mens ølskummet fosser utover gulvet. 30 brukte whiskyfat fra Mackmyra har kommet over fjellet, nå skal Ægir Lindisfarne tappes på fat og lagres.

Ægir på Mackmyra-fat

Foto: Per Øyvind Arnesen

Bare større kjeler

Ægir Bryggeri

Foto: Per Øyvind Arnesen

For en ølinteressert er det nye bryggeriet til Ægir veldig interessant å besøke. De fleste andre håndverksbryggerier har måttet tilpasse seg bygningen de er i, mens hos Ægir er det omvendt. Alt er nytt, lett å holde rent, lyst og godt planlagt. Gjæringstankene står på rekke og rad ved siden av kjelene mens flaskelageret ligger i den stillere kontordelen, der også massasjestolen står. Det står til og med et destilleri i et hjørne, der det lages akevitt og av og til gin. Restene av produksjonen, head og tail, brukes til desinfeksjon.

Mange sier at ølet smaker annerledes når et bryggeri utvider. Forskjellen i utstyret blir for stor – Evan Lewis er ikke enig, og sier at det er som når man lager mat til 2 eller til 20 gjester. Oppskriftene er de samme, man gjør det det samme, men har bare større kjeler. Med så nitidig kvalitetsfokus som Ægir har vist seg å ha tviler jeg ikke.

Balanse, en hus-smak?

Ægir-etiketter

Foto: Per Øyvind Arnesen

De større norske håndverksbryggeriene skiller seg stilmessig godt fra hverandre. Mens Nøgne Ø lenge har hatt «standardølene» sine før de de siste årene har blitt mer sprelske og Haandbryggeriet stort sett har vært eksperimentelle hele tiden, har Ægir tilsynelatende vært mer fokusert på balanse og typeriktighet. Det har kommet en 4-5 nye øltyper fra de hvert år, men det er ikke ekstrem-øl. Der andre kjører på med tonnevis av humle og brente bildekk holder Ægir seg mer rolig. Man kan nesten kalle balansen en hus-smak – prikkfrie øl man kan være helt sikker på fungerer til mat og lignende.

Prosjektbrygg og tilgjengelighet

De fleste bryggere liker å leke litt og teste ut nye ingredienser. Prosjektet med en IPA humlet med en lokal, østeuropeisk humle for noen år siden på caskfestivalen til Haandverkerstuene var vellykket, men vi så dessverre ikke noe mer til det. Samarbeidsprosjektet som Ævenue har sammen med Boulevard er et annet eksempel på noe godt, en Saison med sitrongress. En merker at det er et samarbeid mellom bryggeriene – det litt tørre preget fra Boulevard, og balansen fra Ægir. Å få tak i disse ølene er dessverre litt tricky, det er mulig å finne på noen skjenkesteder, men skal du være sikker må du til Flåm.

Skotsk på skotsk, eller egentlig norsk på svensk

Whiskyfat fra Mackmyra

Foto: Per Øyvind Arnesen

Cask Norway er den norske distributøren, og tenkte å få til to fluer i én smekk – 30 brukte hogsheads fra Mackmyra og Ægirs Lindisfarne Scotch Ale virket som en spennende kombinasjon. 17. juni innbød de bloggere og andre interesserte til å bli med på omtapping hos Ægir i Flåm, og jeg ble meget godt tatt imot av Grant Harrison fra Cask og resten av gjengen fra Ægir. Det er litt artig at bryggeriet innerst i Flåm har engelsk som firmaspråk, men det fungerer veldig bra når det både er bryggere og besøkende fra hele verden innom.

Prosjektet med Mackmyra blir spennende. Fra å være en Stockholmsk vennegjeng med whiskyinteresse og et destilleri som ga 30L ferdig vare, via slåsskamper med svenske helsedirektorater om tøfler til besøkende (det er jo matproduksjon, må vite – skoene kunne jo infisere varene) har de slått seg ned utenfor Gävle midt på den svenske østkysten og bygget et nytt destilleri. I påvente av de vanlige utgavene (whisky må jo ligge en del år for å bli moden) har de hatt en mengde ulike typer «preludier», små quartercasks med forskjellige mengder røyk og ulike typer fat og lagringsteder. Nå har de til og med en type lagret på eikefat det har vært kaffebønner på, og har full distribusjon på Systembolaget.

Fylling av fat

Fatfyll

Foto: Per Øyvind Arnesen

Fyllingen av første fat ble behørig dokumentert (jeg hadde ikke engang fått av meg mc-dressen), før Grant og jeg sjekket inn på Flåmsbrygga og kom tilbake igjen for å få med oss alt. Logistikken rundt fyllingen ble perfeksjonert, og etter hvert ble det fylt et fat hvert 10. minutt. Ett plastfat går tilbake til Mackmyra (de skal sikkert prøve å lagre på de ulike småfatene de har eller ta en heidundrende fest), mens 27 fat ligger nå til lagring i 3-4 måneder i Flåm før de skal tappes om.
Etter en veldig hard økt med å fylle ett av fatene (det er omtrent som å fylle bensin, bare at man selv må sjekke om det er fullt) og fri tilgang til å kikke rundt og ta bilder spanderte Evan Lewis spareribs på oss i restauranten sin på Flåmsbrygga. Den var som vanlig godt besøkt, både av turister og fastboende. Har du ikke vært der, så bør du ta deg en tur. Det er en grunn til at stedet er kåret til beste skjenkested flere år på rad.

Den som venter…

Fulle fat

Foto: Per Øyvind Arnesen

Ølet kan heldigvis ikke ligge for lenge på fatene, ellers tar de fort opp i seg en del tanniner som kan bli bitre og ekle, slik man kan kjenne i whisky som har lagt for lenge på fatet. De må nok også blende resultatene fra de ulike fatene, da det er stor forskjell fra fat til fat.

Uansett, kombinasjonen av skotsk type ale på skotsk type fat blir spennende. Aromaen var i alle fall deilig, og hver for seg smaker de allerede godt.

Andre artikler i serien

Innom Voss

Ekspedisjonen over vidda

Øl og svingete veier – og sjokolade?

Skriv en kommentar