Jurister på teknologibærtur

For noen dager siden fikk vi høre at taxfree-butikkene «må klistre over kode på 6000 vinflasker hver dag«. Det er jo kjedelig, men hvis regelverket forbyr QR-koder må man jo rette seg etter det.

Det er jo egentlig ganske oppegående av Helsedirektoratet å slå ned på bruken av QR-koder: «alle» vet jo at QR-koder er totalt idiotisk og at ingen bruker det.

Men, det tragiske her er at Helsedirektoratets jurister er helt på teknologisk bomtur når de forbyr QR-koder. På side 13 i «Helsedirektoratets merknader til alkohollovens bestemmelser om alkoholreklame» står det i avsnittet «Særlig om
QR-koder»:

Lenke via QR-kode er av kontrollhensyn ikke tillatt. QR-koder fungerer vanligvis på samme måte som klikkbare lenker på nettsider, dvs. at forbrukeren får umiddelbar tilgang til informasjonen det lenkes til. Dersom informasjonen det lenkes til ikke kunne stått på produktets etikett/emballasje, vil lenken være i strid med reklameforbudet. Dette innebærer for eksempel at QR-koder som lenker til nettsider som inneholder alkoholreklame vil være forbudt. Videre innebærer det at QR-koder som lenker til produsentens hjemmesider, hvor også andre produkter omtales, vil være i strid med reklameforbudet, selv om hjemmesidene som sådan oppfyller kravene etter denne forskriften.

Altså; en QR-kode tar deg til en nettside. En nettside kan ha et innhold som strider mot forbudet om alkoholreklame. I tillegg bemerkes det at i «tillegg vil det være svært krevende å føre kontroll med at innholdet på nettsidene det lenkes til, er i tråd med reklameforbudet til enhver tid.»

Så; det er alt for mye innhold som kan befinne seg på en nettside, altså er det ikke lov å lenke til en nettside ved hjelp av QR-koder. Men, siden vi har etablert at ingen bruker QR-koder er det jo fornuftig å spørre hvilke alternativer man har? En URL kanskje? Jeg personlig synes det er lettere å ta opp telefonen og skrive kinn.no enn å ta opp telefonen, åpne en QR-app, sørge for lys og la apppen ta meg til kinn.no.*

I tråd med det Helsedirektoratet skriver om vanskeligheten av å sjekke nettsider burde det vel også være forbudt å opplyse om bryggeriets URL på flasker? Nei. I avsnittet før det om QR-koder kan vi lese følgende: «Kontaktopplysninger til produsent er også tillatt (for eksempel postadresse, tlf.nr og adresse til hjemmesiden, dvs. url-adressen, for eksempel www.vinprodusent.com).»

Men, var ikke disse nettsidene så vanskelige å sjekke? Neida, ansvar kan delegeres: «Importører og produsenter har selv ansvar for at emballasje og etiketter er i tråd med reklameforbudet.»

Dermed: For QR-koder begrunnes et forbud med at det er vanskelig å sjekke innholdet på nettsider, for URLer delegeres ansvaret med å sjekke nettsider til importør og/eller produsent.

Det som slår en teknolog som meg, er at juristene i Helsedirektoratet ikke forstår seg på teknologi. Du kan ikke påstå noe annet enn at QR-koder bare er en URL på en litt annen form. Når så begrunnelsen for forbudet like gjerne kunne vært brukt på URLer faller hele forbudet på sin egen urimelighet.

Et poeng er at en QR-kode kan inneholde en mer komplisert URL enn for eksempel brewdog.com. Den kan peke til et spesifikt produkt (brewdog.com/beer/headliners/punk-ipa). Hvis man finleser dokumentet vil nok ikke denne URLen være lov å printe, selv om de ikke spesifikt nevner det. Det er jo også ganske håpløst å forby: Hvis man kan linke til brewdog.com er siden om Punk IPA to klikk unna.

En annen sak er jo at brewdog sin hjemmeside neppe er lovlig i Norge: En beskrivelse som «an explosion of tropical fruit and an all-out riot of grapefruit, pineapple and lychee before a spiky bitter finish» er på ingen måte «nøktern», der nøktern defineres som «ikke inneholde salgsfremmende ord og uttrykk, gi en positiv framstilling av alkohol, være særlig framtredende, legge til rette for videreformidling av informasjonen i andre kanaler eller på annen måte direkte eller indirekte oppfordre til alkoholbruk.»

Slik jeg ser det har Helsedirektoratets jurister hengt seg opp i et poeng med QR-koder: De er vanskelige å sjekke (det er jo derfor ingen bruker dem heller), og derfor bestemt seg for å forby. Det de ikke har fått med seg er at det er like vanskelig å sjekke URLer, og at de aller fleste hjemmesidene til utenlandske bryggerier ikke vil holde seg til Norsk lov. Dermed burde de igrunn forby URLer også. Problemet er bare søkemotorene: Hvis du holder ei flaske fra Brewdog i hånda er det ikke vanskelig å finne hjemmesiden deres, uavhengig av om URLen er printet på flaska.

Dermed burde vi kanskje tilby alt øl i nøytrale flasker uten bryggerinavn? Kun nøktern informasjon om stil, ingredienser og smak?

Jeg håper virkelig at juristene i Helsedirektoratet (eller direktoratet for flisespikkeri og overformynderi) klarer å ta innover seg at det i prinsippet ikke er noe som skiller en QR-kode og en URL. Hvis de ikke skjønner det kan jeg gjerne forklare det nærmere over en øl. Jeg lover å omtale den i nøytrale ordelag.

* Merk: Kinn bruker meg bekjent ikke QR-koder på flaskene sine, dette er et konstruert eksempel.