Kritikk av kritikerne?

Det er gledelig å se at medias juleøltester vekker så mye interesse og engasjement, selv om vi føler at det er litt urettferdig mot media at alle de dårlige sidene ved alle juleøltestene i fjor og i år samles sammen som «juleøltestene». For få år siden var testene basert på at popstjernene ble skjenket juleøl mens spissede sitatpenner ble flittig brukt. Dette har heldigvis endret seg.

For media er juleøltester «sikkert» stoff, derfor dukker de opp i mange aviser- Alle, både de som er ølnerder og bestemor som skal handle inn til julemiddag, tar en kikk for å se om hva er godt av årets øl. Vi skal allikevel ikke mistenke at folk stoler blindt på testene, de fleste leser nok flere tester og tar mye med en god klype salt.

Juleøltester i endring

De siste årene har avisene begynt å invitere folk fra serveringsbransjen og Vinmonopolet for å gjøre testene faglig sterkere. Når det også plutselig finnes et fagmiljø med øldommere fra Norbrygg med ølinteresserte som har trent på å smake øl og gi objektive tilbakemeldinger på dette, er det naturlig at en del journalister velger å ta kontakt med Norbrygg, i tillegg til andre ølinteresserte og folk i serveringsbransjen.

Dette fører flere komplikasjoner med seg. I «gamledager» gikk juleøltestene ut på ren subjektiv bedømmelse, det vil si at panelet kun uttaler seg i henhold til sine egne preferanser. En paneldeltaker som elsker trippel IPA vil da gi juleølet med mest humle høyest score, mens en som er glad i lyse lagere vil gi det tynneste ølet best score. Paneldeltagere har ofte ulik bakgrunn. En vininteressert har et annet referansebilde i henhold til ord og uttrykk, en med restaurantbakgrunn vil fokusere mer på hva slags mat ølet kan fungere til, og så videre. Dette mangfoldet er faktisk viktig å få med, det gjenspeiler befolkningen.

Hvordan foregår en juleøltest?

Alle slike tester utføres blindt, det vil si at ølene kommer i anonyme glass, og at dommerne skal beskrive ølet med tanke på lukt, smak og f.eks. hva slags mat det passer til. Logistikken på en slik test ser ofte ellers meget enkel ut:

1. Journalisten definerer hva som er rammen for testen. Er det landsdekkende distribusjon som er gjeldende, bare butikk-øl, bare norsk øl, etc.
2. Spørsmål går ut til bryggeriene om de vil bidra – eller det kjøpes inn øl for egen regning.
3. Dommere skaffes.
4. Skjema for notater lages. Ofte har disse felter for aroma, smak, utseende og hva ølet kan passe til av mat. Vektingen av de ulike faktorene vil variere, samt hva man skal legge i begrepet «godt juleøl».
5. Ølet deles opp i noenlunde like typer, og testes blindt av dommere.
6. Ofte går en journalist rundt og intervjuer dommerne underveis i testen, og en fotograf tar bilder.
7. Notater sammenstilles, eller dommerne intervjues samlet etter at de har smakt et øl.
8. Resultatene vektes og strekkes ofte ut. Poeng blir ofte samlet på midten, slik at «terningkast» strekkes eksempelvis fra å være bare 3-ere og 4-ere til å strekke mellom 1 og 6. Dette kan føre til at to øl som ikke er så langt fra hverandre i poengsum kan havne langt fra hverandre på terningen.
9. Korrektur leses, i noen tilfeller med at paneldeltagerne får korrigere.
10. Artikkelen går i trykk.

Dette vil det alltid være ulike variasjoner av. Journalister og paneldeltagerne har ulike erfaringer med å arrangere slike tester, og ulike ressurser til rådighet. Øl vil kunne komme av ulike batcher på flaske og boks, og det vil være variasjoner i hvordan ølet er behandlet under frakt fra sted til sted.

Objektive dommere?

For å få et bedre bilde på hvor godt et øl er, er dommerne fra Norbrygg trent i å dømme så objektivt som mulig; altså opp mot en idéell utgave av ølet. De fleste vanlige øltypene finnes det mange beskrivelser av, mens avisene som gjennomfører testene definerer i varierende grad hva som er rammene for testen.

Juleøl i dag kan være i ulike alkoholstyrker, over- eller undergjæret, med og uten krydder, nettopp fordi det er opptil bryggerne å lage noe de mener kan fungere bra til å drikkes rundt juletider. Dommerne vet ikke noe om hva bryggeren har forsøkt å få til idet ølet testes, men er godt trent i å beskrive hva et øl smaker og lukter. Sånn sett blir dommerne akkurat som en vanlig kunde, som ofte ikke vet hva som har vært meningen med ølet med mindre det er tydelig beskrevet.

Løsningen på dette er todelt; man må definere undertypene av juleøl og man må tilby journalistene hjelp til å sette opp flights etter hva slags type øl det er snakk om. Hvor mye dommerne skal få vite om ølene på forhånd må også vurderes. Får man f.eks. et juleøl inspirert av belgisk brun uten å vite det vil en dommer komme med kommentarer om fenoler og gjærpreg, og ikke vite noe om det er riktig eller ei i ølet. Hvor subjektivt skal man da gå over til å dømme?

Resultatet av juleøltestene har antageligvis en del å si for omsetningen til bryggeriene. Dommerne er derfor veldig forsiktig med å komme med uttalelser som kan tolkes feil. Vi har heldigvis blitt kvitt «folkepanelene» med uttalelser om at øl lukter «spy og gammel nachspielsofa», det fortjener ingen bryggere å høre om ølet sitt. Dommerne må allikevel få lov til å si ifra når de finner et øl de mener er ubalansert eller ikke godt – også selv om det etterpå viser seg at ølene kommer fra de mer kjente mikrobryggeriene. Det har eksempelvis ikke vært noen reaksjoner blant de ølinteresserte over at en del av produktene til større bryggerier ble slaktet. Hvorfor blir det tilsynelatende bare reaksjoner når «feil» øl får negative kommentarer?

Noe av poenget her er at ved blindsmaking vet vi ikke hvor ølene kommer fra, og et øl som får flengende kritikk får det på grunn av smaken. Blindsmaking handler om at vi som dommere skal gjøre oss opp meninger med hodet (og nesa og tunga) – ikke med et hjerte som alltid vil ha preferanser om et (mikro)bryggeri fremfor et annet.

Er terningkast nok?

Vi kommer nå til et annet problem, da en øldommeruttalelse om et av ølene i testene kunne ha vært: «Dommerne synes ølet er for sterkt preget av fenoler, som kan minne om typisk brett-gjæring. Kombinert med røstede noter blir det lite harmonisk og henger lite sammen, med aroma som trekker mot fjøs og jord. Det er ikke et øl å kose seg med på julaften, og heller ikke et øl som dommerne mener passer til mat. Alt i alt, et av de dårligste ølene i testen.». Dette tror få journalister vil kunne gjøre seg på trykk, og det skrumpes inn til «Det som minner mest om jul, er lukta av stall, sier en av smakerne, og mener det ikke positivt. Panelet synes nemlig ølet er direkte mislykka, med en besk smak.». «Julete» blir da ofte brukt fra journalistens side for å beskrive at ølet minner om preg som er riktig å finne i et juleøl.

Her har vi en jobb å gjøre for å få journalistene til å sette av plass til mer fyldige beskrivelser av ølene. Det krever tid fra journalistene og fra dommerne som gjør dette. Korrektur er vanskelig, men ekstremt viktig.

Vi mener at testene i media er på vei, men at de fortsatt kan bli bedre. Vi håper å kunne hjelpe avisene videre så godt vi kan neste år hvis de vil ha oss med på laget. Og, hvis flere vil være med og teste juleøl er det selvsagt bare å si ifra.

På vegne av Norbryggs dommerpanel i et par av årets tester,

Ingrid Skistad, Hylje Mortensen, Thomas Owens Svennungsen, Tor Engen, Børre Martinsen, Ivar Espedal, Attila Thuroczy, Patrick Schneider og Per Øyvind Arnesen