På sykkel til Kinn

Litt på samme måte som vi i Ølportalen er «litt over snittet interesserte i øl» er Lars Erik Sira litt over snittet glad i å sykle. Derfor byttet han en periode i 2016 ut hverdagen med over 5360 km på norske veier. Kort oppsummert syklet han Norge rundt. Dette har det blitt bok av, og siden Lars Erik også er såpass interessert i øl at han sykler omveier for å få servert det rette, ble det også noen ord om dette i boken.

Besøket på Kinn kan du lese om her:

Telefonen vekker meg i dag også. Denne gangen er det alarmen. 06:00 lyser mot meg. Jeg skal videre med hurtigbåt fra Måløy til Florø. Båten går klokka 0720. Jeg er drittrøtt. Men hva gjør man ikke for kjærligheten. Til øl.

Jeg har vært glad i øl i hele mitt voksne liv. Med det stadig økende tilbudet av håndverksøl har ølgleden de siste åra gått over i rein og skjær begeistring. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt meg innom Florø. Men da jeg oppdaga at Kinn, favorittbryggeriet mitt, holder til i byen, inviterte jeg meg sjøl på hjemme-hos-besøk. I ærlighetens navn drar jeg faktisk ens ærend innom Florø for å se hvordan de lager godt øl.

Bryggeriet ligger et par kilometer utafor sentrum. Jeg kjenner duften av øl i det samme jeg ser skiltet til Kinn bryggeri. Produksjonsleder Ulf Hansen ønsker meg velkommen til paradiset. Vel, det er ikke Ulfs ord. Det er min tolkning av å få komme inn på dette hellige stedet. Ulf viser vei inn i produksjonslokalet. En sterk søtlig maltlukt slår mot oss. Jeg venner meg fort til duften, snart legger jeg knapt merke til den. På et arbeidsbord, som egentlig er en bardisk, står noen voksne flasker øl. Ulf skal teste kullsyrenivået i de tre sortene Sommarøl, Julefred og Skoddehav. Han både måler og smaker. Jeg får smake jeg også. Ulf spytter ut det ferske ølet når han har sjekka det han skal. Det gjør ikke jeg.

Når jeg tenker på mikrobryggerier, ser jeg for meg ølentusiaster som rører i små gryter. Men Kinn er langt forbi det nivået. Etterspørselen stiger raskt og sterkt. I 2016 regner de med å produsere i overkant av 600.000 liter øl. Kinn er av de største mikrobryggeria her til lands. For tida sysselsetter de en arbeidsstokk som til sammen jobber 14-15 årsverk.

– Kinn er det bryggeriet i verden som selger størst volum på polet, sier Ulf med et smil. – Skal du forresten ha et glass Skoddehav til?
– Ja, jeg klarer jo det, gliser jeg, takknemlig som et barn som får godteri.
– En arbeidsøl, kommenterer Ulf.

Ja, jeg skal jo skrive bok. Altså har han helt rett i at dette er arbeid. Hardt arbeid, vil jeg legge til. Vi kikker nærmere på de store tankene der ølet er i prosess. I meskekaret blir knust malt bløtt opp i varmt vann, forklarer Ulf. I et annet kar er det vørter, som er neste fase i produksjonen. Så er det tilsetting av humle, og videre til gjæringskar. Ulf snakker om platoverdier, temperaturer og en haug andre parametre bryggerne måler og kontrollerer. Det er opplysninger i skjemaer og på skjermer. Og nå har jeg vel egentlig ramla av lasset for en stund siden. Men det er visst ikke så vanskelig å brygge øl, påstår han. Det slår meg at den nærmest vitenskapelige produksjonsmåten, er en foredling av århundrers, ja årtuseners kunnskap om ølbrygging.

– Når smaken får styre brygginga heller enn regnskapskontoret, er sjansen stor for at det blir godt øl. Når det er sagt, det er ikke nødvendigvis volumstørrelsen som avgjør smaken. Det fins bryggerier som produserer enorme volum, og som samtidig lager godt og smaksrikt øl.

Vi setter oss inne på et kombinert kontor, lager og roterom.

– Skal du ha siste rest av Skoddehav? spør Ulf. – Den blir helt ut i vasken om du ikke tar den.
– Jeg ofrer meg. Jeg klarer ikke å se på at Skoddehav går i sluket. Det vil smerte for mye å se favorittølet mitt bli misbrukt på den måten.

Ulf har en dialekt som er omtrent som min egen, altså fra Østlandet. Jeg spør hvordan han havna i Florø. Ulf gir meg et kjapt riss av livet sitt. Vokst opp i Asker. 56 år gammel. Jobba som journalist i nærmere 30 år i avis og lokal-tv, avbrutt av noen prosjekter andre steder innimellom. For fire år siden takka han ja til sluttpakke i en nedadgående mediebransje. Sluttpakka ga han muligheten til å bytte bransje, til den oppadgående ølbransjen. Han dro til Berlin. Etter seks intense måneder fikk han mesterbrev i ølbrygging.

– Jeg hadde holdt på med hjemmebrygging på kjøkkenet noen år. Etter perioden i Berlin var planen å starte eget bryggeri i Asker. Jeg begynte prosessen. Men etter hvert fikk jeg følelsen av å ha tatt meg vann over hodet. Så dukka denne jobben opp hos Kinn. Jeg har ikke kjerring og unger, så det var ikke noe problem for meg å flytte hit.
– Hvordan trives du her da?
– Nå har jeg vært her rundt halvannet år. Jeg har hele livet vært en storforbruker av kultur. Sammenlikna med Oslo er det et kulturelt vakuum her. Vi har noen fine festivaler om sommeren, men ellers er det ikke så mye som skjer. Store muligheter for toppturer og kajakkturer veier opp. Det hadde blitt stusselig her uten naturen. Totalen er mer positiv enn negativ. Jeg trives bra, men savner Østlandet, det må jeg innrømme. Jeg tar ett år av gangen.

Ørlite bedugga og veldig glad takker jeg for meg og forlater Ulf og Kinn bryggeri. Jeg reker rundt i sentrum en stund i påvente av at hurtigbåten skal ta meg videre til Askvoll. Været er fint, men den beinkalde nordavinden er fortsatt påtrengende til stede. Jeg setter meg på venterommet på kaia et par timer før båten går.

Dersom du vil lese mer om sykkelturen kan boken kjøpes her.