Reisebrev: Finland, mer enn vodka og svart komedie

For meg har Finland alltid vært vodka, sauna og reinsdyrkjøtt hver gang det nevnes og Ante Valente av en rar grunn. Men etter en liten sjekk med Tommy på Ølportalen fikk jeg opp noen bra barer og et bryggeri som hadde et dugelig utvalg med øl. Jeg kan trygt si at det var mer enn bare en bar og mikrobryggeri som var verdt å besøke i Helsinki.

Første dag av oppholdet ville jeg sjekke ut på den lokale turistinformasjonen hvor alle barene lå, det endte heller opp med at studenten bak skranken, som tydeligvis var en stor ølentusiast, skrev ned samtlige mikropuber og mikrobryggerier som var verdt å besøke. Ut fra kartet og antall dager til rådighet ble det besøkt 2 av de mest interessante bryggeriene, hvorav første stopp ble Helsinki Mikrobryggeri.

Bryggeriet ligger nede ved havnen (Sofiankatu 2), plassert inne i et smug, men er lett gjenkjennelig med det store bryggeriskiltet. Vel inne i puben ble undertegnede møtt av de store bryggekjelene, som er bygget inn i selve trappen. Det viste seg at det ble brygget den dagen jeg var innom. Bryggeriet produserer i dag 100.000 liter og leverer det mest rundt til barer i Helsinki, men også til det lokalet polet. Jeg kunne også se at området rundt puben og bryggeriet var under utbygging. Både fermenteringstanker og tankrom var flunkende nye, noe som viser at mikroøl er populært blant i den finske hovedstaden. Ved bardisken fikk jeg opplyst at de hadde 26 typer øl, hvorav 10 var på tapp og resten på flaske. Det var også mulighet for å kjøpe med seg noe av utvalget om en ønsket det.

Første øl ut var sesongens sommerøl: En frisk lys New Zealand pale ale, som hadde god humlearoma, skumhode og sitrus i ettersmaken. En perfekt forfriskning for å dempe dagens 28 steikende varmegrader. På anbefaling fra baren kunne de friste med sommerøl nr. 2, som viste seg å være en tysk pilsner inspirert type (mest pga. at bryggerimesteren snakket mer flytende tysk enn finsk). Maltpreget kom sterkere fram i denne enn den forrige øl, og var mer bitterhumlet enn aromahumlet. Ettersmaken var mer balansert og passet enda bedre til det kaldrøkte villsvinkjøttet, som de hadde i baren. Med litt øl innabords kom man i rask kontakt med lokalbefolkningen, som mer en gjerne ville tipse om barer og bryggerier rundt omkring i Finland. Et tips var bedre enn det andre. De snakket om et  bryggeri som lå rett utenfor byen nøyaktig 60 nautiske mil ut på et gammelt sjøfort, men mer om det senere.

Etter endt besøk på Helsinki Mikrobryggeri gikk veien videre til en lokal matbule ved navn Puttes Pizza. Ikke at de hadde det store interessante utvalget fra tapp (mest fra et bryggeri Sinebrychoff i Carlsberggruppen), men jeg må derimot nevne flaskeutvalget. Valget falt på Stalkan Baltic Porter fra Gotlandbryggeriet Stallhagen Bryggeri. Et stort mikrobryggeri som produserer 500.000 liter i året, og leverer det meste av sine øl til Sverige og Finland. Baltic porteren var nydelig. Passe tykk, grumsete, duftet nydelig kaffe, smaken var annerledes enn det jeg har vært borti før, selv om den var tykkflytende, så var balansen god og førsteinntrykket var smak av sjøtang og roasted barley, ettersmaken var vaniljeaktig med et lite preg av lakris. Dette er noe definitivt jeg ville ha prøvd igjen om jeg fikk den servert.

Det ble det en tidlig kveld, siden dagen etterpå ville bli mer interessant.  Neste dag var det bare å stille på kaien tidlig om morgenen, for å komme seg ut til Sveaborg. (En bør vær obs på at det kan vrimle av fotogale amerikanere og japanere på denne turen, så ta høyde for å bli stemplet som et kveg til slakteren av ekspeditøren i billettluken). Suomenlinna som det heter på finsk er bygget på 1700-tallet og har huset både svensk ,finsk, tysk og russisk styre, helt frem til det ble fredet og havnet på UNESCOS liste i 1991. I dag huser det 600 fastboende, 5 restauranter, 1 hotell, flere museum, et soningsområdet for det finske fengselsvesenet og Suomenlinna Panimo (Sveaborg Festningsbryggeri). Bryggeriet ble stiftet i 1995 og produserte først i småskala til den lokale puben (3000-5000 liter), men på 2000- tallet har bryggeriet ekspandert (planlagt  300 000 liter ut 2013) til å produsere øl som selges i Finland, men også utenfor grensene.  Som et bryggeri med respekt for seg selv har de sin egen lille humlehage og beergarden, eller offiserklubben som det stod på døren. Dessverre hadde de gått tom for en del av utvalget sitt den dagen jeg var der, men det la ingen demper på stemningen.

Første øl ble Piper Witt – en lys honninggul witbier, som ikke hadde noen spesiell smak, men en god ettersmak av aromahumle som gjorde den til en grei aperitiff før neste øltype. Dette ble Coyet Red ale. En skikkelig kruttønne av et øl, maltpreget kom sterkt fram, passe bitterhumle og godt skumhode. Førsteinntrykket var eik og nøtter, mens ettersmaken var preget av bær og kanel. Et perfekt øl til å servere med kraftige viltretter og landkylling. Siste øl ut for dagen var Höpken pils. Den minnet mer om en kraftig pale ale ettersom den hadde den klassiske fargen til det. Den var også mer humlebetont enn det jeg er vant til. Duften av aromahumlen var nydelig, men den var en smule bitter på ettersmaken noe som drepte smaksløkene helt. Etter endt smaking, og et godt måltid, var det på tide å dra til fastlandet igjen. På veien greide jeg tilfeldig å løpe i Peter, en av bryggerne. Han ville gjerne ta meg med på en guida tur inne på det lille bryggeriet. Under turen var Peter veldig nysgjerrig på norske mikrobrygg, og om det var marked for å sende noe av bryggeriets øl til Norge. Jeg kunne ikke si så mye, men ga ham et tips om å prøve ut Bergen Ølfestival – hva er vel bedre enn å hjelpe lokale krefter med øl fra Skandinavia. Jeg lurte også på om det var mulig å få med seg et par flasker fra bryggeriet, men ble henvist til det lokale polet siden de ikke hadde salgsbevilling.

Etter endt besøk fikk jeg tips om en bryggeripub lengre opp i gaten mot et av de store kjøpesentrene i byen. Panimoravinola Bruuveri ligger opprinnelig i Turku, men har egen bar i Helsinki som selger sortimentet deres. Bryggeripuben ligger i kjelleren av Kamppi supermarked, har 20 typer øl på tapp og et internasjonalt utvalg øl, der også Lervig var representert. Det er tydeligvis veldig populært å selge sesongbetont øl i Helsinki. Her var det også en del typer som ikke var på tapp, men erstattet av andre mikrobrygg fra Finland. Først ut fra denne baren var Marsalkka Vaalea, en kopperrød amber ale, med god sødme, lite bitterhet og godt skumhode.  Smaken var preget av sirup og kardemomme. Det minnet mest om et juleøl, men var visstnok mulig å få fatt i hele året. Andre øl ut fra denne baren var den lokale india pale alen. Godt skumhode, lite aromahumle og desto mer bitterhumle, i tillegg kom maltpreget på ølet godt fram av at den ikke var tørrhumlet i etterkant. En god øl til viltkjøtt og desto bedre til elgburgeren jeg fikk servert. Selve bryggeriet må bli et besøk en annen gang. Har hørt rykter om at stouten var den beste de hadde.

Etter dette ble ferien mer eller mindre lagt opp til festival, rockebuler og lokale heimelaga finske likører. Spennende øl ble dermed lagt litt til side de tre resterende dagene, men det ble tid til en kjapp tur innom det lokale polet, samt delikatessebutikken, som Peter på Suomenlinnan Panimo hadde tipset om. Ølutvalget her var litt ribbet, men jeg fant øl fra Stadin Panimo (på folkemunne kalt Stalinbryggeriet). Der det var en barley wine og dobbelbock som ble anbefalt. Disse blir nok bra å ha når vinterkulden setter inn. Videre fikk en også fatt i litt på den lokale delikatessebutikken, en porter fra Vakka Suomen panimo, en stout fra Rekolan Panimo og fra Saimaan juomatehgdas. En liten oppdagelse i butikken var at man hadde laga stor hylleplass for norsk øl og spesielt for Lervig sitt sortiment. Alltid kjekt og treffe på et lite stykke Norge på det lokale dagligvaremarkedet.

Helsinki, med sine ølbarer og mikrobryggerier, er en by jeg gjerne besøker igjen. I tillegg ligger det både ølfestivaler og matfestivaler tett opp til hverandre i juni og juli måned, noe som preger den lokale ølbryggerkulturen. Turistinformasjonen og det lokale finske øllauget har laget en egen brosjyre om de forskjellige bryggeriene og hvor de holder til. Du kan lese mer om dette på www.pienpanimoliitto.fi og i følge informasjonen kan man komme på besøk etter avtale . Så fra nå av tror jeg heller mer på finsk øl, enn Finlandia vodka.

Kippis!