Reisebrev: Island – en gryende ølnasjon
Til tross for alt man har lest om Island de siste par årene, om blant annet finanskrise, regjeringsskifte og vulkanutbrudd, så er Island et land som har et åpent sinn og pågangsmot. Hvorfor reise til Island for å lete etter god mat og drikke? Er det ikke bare de geotermiske kildene, dyrelivet og fluefiske som trekker folk til sagaøya? Svaret er et klart nei! Island og Reykjavik har mer å by på enn dette.

Gjesteskribent: Sindre Schjelderup
Foto: Sindre Schjelderup
Publisert:
Dag 1
Turen starter med å møte to likesinnede ølinteresserte; En som var på ferie, og en som jobbet ved Harpa konserthus, og hadde vært på Island i seks uker. Mens jeg venter på at den ene skal bli ferdig med øvinger og den andre er på vei for å møte meg, passer det helt greit og se hva den lokale operabaren har å tilby. Første øl ut for turen var Egills Gull, produsert av Egill Skallagrimson Ölgerðin, et av de eldste og største bryggeriene på Island. Egills Gull er en lys og lettdrikkelig pilsner, men har sterkere maltsmak og bitterhet enn en vanlig pils, og lignet litt på Ladegaard pilsner. Fargen derimot minner mer på en ufiltrert tysk hveteøl. Bitterheten gjorde at ettersmaken ble veldig tørr og suget etter saltmat økte, noe som førte meg videre til nærmeste restaurant.
Valget falt på det lokale biffhuset som kunne friste med lundefugl. Det skal sies at denne er på listen av fredete arter i Norge, men etter å ha smakt lettrøkt lundefugl med syrlig bringebærsaus, må jeg ærlig innrømme at det hadde ikke vært dumt å åpnet for jakt på denne arten. Videre kom medium stekt lundefuglbryst med raskt dampede rotgrønnsaker og saltbakt potet på bordet. En god kombinasjon, og kokkens egen maltsaus gjorde det hele nydelig. Søtsmaken i malten fikk fram viltteksturen i kjøttet. Til dette falt valget på husets tappøl som var fra Viking Ölgerd . Ølet var mindre karbonert og har mindre smak enn Egils Gull (dette er brygget etter europeisk pilsnerstandard) og passer helt greit til kraftfulle matretter, men ville ikke ha drukket den uten noe attåt. Under middagen ble informasjon om gode barer luftet, og første stopp på turen var Microbar.
Microbar, som ligger i enden av en gågate (Austurstræti 6), er en liten men koselig pub med alle rettigheter. Hovedutvalget er fra bryggeriet Gæðingur Öl brygghús. Bryggeriet ligger nordpå, i Skagafirði og ble stifta i 2011. Første øl ut her var Micro Gestur, en klassisk engelsk bitter. Ved første munnfull merker man en nydelig balansert maltsmak og en mild humlesmak som kommer etterpå. Her er det brukt mye aromahumle, som gir den passe syrlighet. En veldig god lettdrikkelig bitter som kommer i rause glass . Andre øl ut for kvelden er Gæðingur IPA. Denne er kraftig humlet og gir en sterk og frisk bitterkarakter som går i ett med maltkarakteren på ølet. Mine to reisekamerater syntes den manglet litt aroma og den ble ytterligere testet og fikk enstemmig vurdering om at den kunne kanskje ha blitt tørrhumlet.
Siden barene stenger tidligere enn det nordmenn er vant til, ble det ikke tid til mer enn disse to denne kvelden, så det var bare å belage seg på et nytt besøk neste kveld for mer oppdagelse av bryggeriets øltyper. På vei mot hostellet og en rask matpause, kommer vi i prat med en av bartenderene som tappet til oss på Microbar denne kvelden. Han gir god informasjon om hvor man bør gå for å få noe godt i glasset i Reykjavik.
Dag 2
Det blir ikke ølsmaking før senere på kvelden siden mesteparten av dagen går til å plaske rundt i The Blue Lagoon. Det skal sies at det å ligge i en varm kilde og drikke Is(land)kald Egills Gull ikke er en dum ting, og det anbefales på det varmeste.
Tilbake på Microbar, etter en heftig middag på byens eneste Nepalske restaurant (Indisk tandoori er pinglete i forhold), var det bare å begynne å teste ut alle øltypene som var på tapp den kvelden. To brett med 8 øl i snittglass koster 8000 kroner – heldigvis Islandske. Deler av brettet bestod av lyst øl, men to øl som skilte seg ut var Gæðingur sin brown ale og stout. Brown alen var mørkere i fargen enn det jeg har drukket, men hadde et fint rødlig lysskjær når man holdt det opp mot lyset. Ved første lukt og smak, så blir munnen fylt med deilig karamellsmak, som går over i vanilje og til slutt i en perfekt liten bitterhet på ettersmaken. En skikkelig fin dessertøl eller til gode oster.
Stouten var også en fantastisk opplevelse. Godt røstet duft med en liten heng av lakris. Ved første munnfull er det karakterer som sjokolade og middels brent kaffe som dominerer, og blir hengende igjen i munnen lenge etterpå. Savnet litt mer bitterhumle i ølet, men maltkroppen gjør sitt og gir en god balanse. Begge er gode øl som godt er ønskelig å få inn på polet her i Norge.
Videre ut over kvelden bar det til en studentbar kalt Ölsmiðjan. Her var det Tuborg classic og Thule pilsner som var mest industrielle, men å få øl i skikkelige pint-glass heller enn i små 0,5 glass er ikke til å klage på. I tillegg så ble det en liten aha-opplevelse i baren da studenter på 18 år ble kastet ut, det viser seg nemlig at barer i Reykjavik har 20 års aldersgrense, ganske praktisk, og man unngår det verste bråket!
Litt Historie
Til turens høydepunkt. For de som ikke vet det, så innførte Island forbud mot alkoholholdig drikke i1915! De kristenkonservative styrte Island med jernhånd og verken sprit, vin eller øl fikk slippe til hos islendingene. Det var ikke før i 1935 at man begynte og løfte forbudet mot brennevin og vin, men djevelens drikk, øl var fortsatt bannlyst. Det nærmeste de hadde var vørterøl og det nordmenn ville ha kaldt for ”munkholm”, og det verste av alt var at mesteparten var laget på ekstrakt. Det var ikke før på 80-tallet at de konservative begynte å miste makt (samt tok turen for å møte skaperen), og et nytt forslag for å åpne for salg av øl ble lagt fram. 1. mars 1989 kunne islendingene endelig få smake tidligere forbuden frukt, både på barer og det lokale polet. Ut av dette kommer det islendingene kaller for Iceland Beer Day. Minifestivalen foregår alltid i starten av mars, og er en enestående stor festdag med det lokalfolkene kaller for en rúntur. Barhopping.
Dag 3
Dagen starter med å dra ned på et Hostel som heter The Kex. Her skal det visstnok være tilstede et lokalt bryggeri og Islands svar på norske Norbrygg. Da en ankommer stedet er det allerede fullt hus og god stemning. Det var bare å finne seg et glass og begynne å smake seg rundt. Mikrobryggeriet som stiller denne gangen er et nytt bryggeri, som heter Ölvishólt. De holder til på nordvestsiden av Island, på en gammel melkegård. Første øl ut fra dem er Skadi farmhouse ale. Ved første lukt kommer duften av høy og gress fram. Når første munnfull tas er dette som å sitte på en åker en sen sommerdag. Nydelig smak av citrusfrukter og rosin, med en passe bitter ettersmak, som gir lysten til å ha mer av dette gode ølet.
Øl nummer to må være selveste vinnerølet de har på bryggeriet. Lava, inspirert av vulkanen Hekla, er en røykt Russian Imperial Stout. Og for et øl! Røstet kaffelukt i starten og munnfullen er enda bedre, første smak er sjokolade, lakris og aske, men går over i en myk vaniljeaktig smak, som personlig jeg ikke har smakt siden Handbryggeriet sin Costa Rica og Lynchburger fra Ægir, bare enda mer enn de begge til sammen.
Etter første runde med godt håndverksøl, bærer det bort til en ny runde, hvor jeg tar en ny smak av stouten og premium lageren deres, som for øvrig hadde mer smak enn det Egills gull og Thule ale hadde. Samtidig kommer man i prat med bryggeriet ,og finner ut at bryggeren selv har jo jobbet for Ægir et par år tilbake! En skjønner at de kan lage godt øl når man har jobbet under mester Evan Lewis.
Etter dette bar det til andre siden av bordet, der Islandske hjemmebryggere hadde stilt opp med lokale varer. Det var et veldig lite av sortiment igjen da dette skulle prøves ut. Valget falt på nok en bitter, og en pilot lambic. Nå skal det sant sies at jeg har aldri hatt et forhold til lambic, men med første smak så var det en god citrussmak, som gikk over en litt søtlig ettersmak. For å være ærlig, så var denne så god og passe moderat i forhold til hva jeg har smakt tidligere at den her går rett til topps. Bitteren var litt mindre humlebetont, men desto mer maltrikt og med god karakter, men litt tørr ettersmak – noe som trakk den litt ned.
Videre ble jeg kjent med Helgi som jobber ved Fägun, som er Islands svar på Norbrygg. Jeg får opplysninger om at hjemmebryggerscenen på Island er voksende og at foreningen har nå 60 betalende medlemmer, men har 600 lurkende rundt på Island. I tillegg får jeg også en kjapp prat med bryggerimesteren på Ölvisholt, som kan opplyse meg at ølscenen på Island er ung og ekspanderende. Dette virker jo lovende for et land som nesten har hatt 100 års forbudstid, og 25 år med lovlig alkohol.
Etter at arrangementet var ferdig, bar det til baren for å prøve ut mer av ølutvalget. Valget falt på Kaldi Amber ale, som var en maltrik og krydret ale. Litt kraftig krydder på ettersmaken, men utrolig godt maltpreg som ga den god sødme. Passer kjempefint til kjøttretter eller til en god grillfest.
Etter dette bar det opp i gågaten Laugavegur og inn på en av de eldste barene i byen, nemlig Ölstofan. Dette er den lokale nabopuben som har en hyggelig og varm atmosfære. Her er det lett å komme i kontakt med lokale islendere – etter litt så satt man rundt et bord med flere, hvorav to hadde bodd i Norge og snakka perfekt norsk. Så slektskapen er ganske nært selv om den ene parten snakker gammelnorskur.
Inne på Ölstofan har de et mikrobrygg fra Borg brygghus (nei ikke det under Hansa Borg). Bryggeriet ligger litt utenfor Reykjavik og ble etablert i 2010. Morsomste er at dette bryggeriet ligger under Ölgerðin, noe som er interessant med tanke på Hansas investering i Nøgne Ø. Dette bryggeriet har et vidt utvalg typer øl. I baren finner man både barley wine, brown ale, imperial stout, pale ale og IPA. Det som er litt morsomt med bryggeriet er at alle bryggene er nummert, så alle øl nevnt ovenfor vil være i rekken nr 3,7,8,13 og 14. Like greit å huske etter at man har et par innenbords.
Første øl ut er Myrkvi porter nr. 13. En passe godt tjukk kaffeporter, med kraftig smak av røstet malt og vanilje. Ypperlig for både kos og brødbaking ifølge bartenderen.
Nummer to ut fra dette bryggeriet er Úlfur IPA. En kraftig humlebombe som har god bitterhet og deilig søtlig humleettersmak, Mest lukter det nyslått gress, men har et fint innslag av svak karamell. Det er veldig lettdrikkelig og hadde passet veldig godt til røkt kjøtt eventuelt fiskeretter.
Etter dette forsvant kvelden ut litt i ymse besøk på forskjellige barer. Men på siste bar som hett Dillion Wiskey Bar, møtte jeg opp med Helgi fra Fägun og litt folk fra Ölvisholt. Det viste seg senere, etter litt prat om norske mikrobrygg (hvor Voss bryggeri, Austmann og Kinn ble nevnt.) at jeg til min store glede pratet med Wild Roses Brewery fra Canada og Boneyard Beer fra Oregon! Jeg har hørt gode ord om Wild Roses, og Boneyard Beer høres ut som et spennende bryggeri, som jeg gjerne vil besøke. I tillegg traff jeg på en ciderbrygger som også hadde tilhold i Oregon. Så jeg antar det blir en tur over dammen om ikke lenge.
Island er et land som fortsatt vil forandre seg, den voksende ølkulturen og ikke minst matkulturen til landet er stor. Jeg vil anbefale alle en tur ut hit. Om det er for en helg eller to uker, så vil det alltid være et godt varmt måltid eller en god lokalt brygget øl som venter deg etter en lang dag på tur, spa eller hvalsafari.
SKÁL!
Følg oss
Skriv en kommentar
Skjul kommentarer