En ølentuasiast krysser sitt spor

Jeg er faktisk ikke helt sikker på akkurat når det begynte. Øl har vært interessant for meg lenge. Først, i tenårene, som noe man nærmest tvang innpå for å få festformen på plass. Deretter noe man drakk med mer tilvent velbehag. Seinere, som noe man kunne smake på. Og enda seinere: noe som kunne bli en besettelse.

Nytt og eksotisk

Enkelte øl var mer spesielle enn andre. For eksempel weissbier og Guinness (dry stout, for å være mer presis, men dette var da et ukjent begrep for meg), som jeg ble introdusert til på 90-tallet. Eksotisk var det den gangen, her i Norge. Juleøl var også spesielt, og det søtlige, kobberfargede ølet som jeg likte godt var nok utgangspunktet for min første store ølkjærlighet: mørkt, sterkt belgisk munkebrygg. Men i mange år ble det med sporadisk smaking, uten særlig videre utvikling. Så, i løpet av 2008, begynte jeg å se nærmere på vinmonopolets ølhyller. Jeg hadde funnet ut at jeg egentlig ikke var så glad i vin, men at vanlig butikkpils ikke helt ga den store smaksopplevelsen heller. Løsningen ble sterkt øl, og jeg smakte meg igjennom den ganske fåtallige beholdningen som polutsalget i Valkendorfsgate i Bergen hadde å by på.

Ratebeer

En gang i løpet av høsten 2008 oppdaget jeg nettstedet Ratebeer.com ved et Google-søk. Jeg ble fascinert: her gikk det an å søke opp nært sagt hvilket som helst øl og lese hva folk syntes om den. Artig. Etter å ha klikket litt rundt på Ratebeer i noen måneder fant jeg ut at det kanskje hadde vært gøy å skrive litt sjøl. Ikke noe seriøst, men kanskje jeg kunne trekke fram noen øl i ny og ne som jeg syntes fortjente litt ekstra omtale, enten positivt eller negativt. Yeah. Right.

Allerede på rating nr. 5 hadde jeg brukt store deler av nettsidens 0,5 til 5,0-skala og latt meg henføre og forferde av hva ølets verden kunne by på. Over nettet hadde jeg bestilt ølen som var kåret til verdens beste på Ratebeer (en karakter som jeg var helt enig i). Jeg hadde stiftet bekjentskap med andre, mer erfarne ratere og blitt kjent med andre som var i samme situasjon som meg selv – utforskere av en helt ny verden; en verden av aroma, munnfølelse, smak, bryggetradisjoner, med diskusjoner om gjærstammer, ølstiler og humletyper. Det føltes godt å ha meninger om øl, smake øl og jakte på dem. Jeg var definitivt hektet.

Besatt

Etter å ha tatt en ny gjennomgang av Bergens ølutvalg – denne gangen for å rate ølene på Ratebeer og ikke bare for å smake dem – ble jeg for alvor bitt av basillen. Gikk det for lang tid mellom hver rating (og det gjorde det av og til på den tiden) satte «kløen» i meg og jeg begynte å jakte, uhyre målbevisst, etter nye øl. På butikker, barer, restauranter. Hjemme hos andre ølinteresserte. På ølfestivaler og smakinger. Jeg tok med glede og spenning bussen ut til en obskur dagligvarebutikk en halvtime unna for å plukke opp en lettøl jeg ikke hadde ratet før, dersom jeg fikk et tips om det. Sørget for å ta omveier på reiseruter hvis det innebar et besøk til en pub jeg visste hadde noe usmakt. Jeg ratet meg igjennom alle utenbys opphold og ferier. Fikk folk til å ta med en flaske eller to til meg hvis de dro til utlandet. Ønsket meg øl til jul og bursdager. Ble stamgjest på Henrik og andre ølsteder i Bergen, der et nytt øl på fat eller flaske nærmest var ensbetydende med besøk fra meg bare kort tid senere. Jeg var lettere besatt, som så mange andre på Ratebeer, av nye «ticks», av å legge inn stadig flere ratinger. Det var moro. Jeg ble kjent med likesinnede, invitert hjem til dem, fikk venner for livet. Besøkte steder jeg aldri ville dratt til om det ikke var for at usmakte øl lokket med sitt nærvær. Fikk ny identitet i egen vennekrets og familie som han litt rare øl-fyren som alltid skulle skrible ned notater eller taste på telefonen hver gang han fikk noe nytt i glasset. For meg var det bare et kompliment. Jeg visste at det var flere som meg her i landet, og følte glede og en viss stolthet over å være en del av et lite, nerdete miljø som forentes over øl av alle slags typer, med vår egen interne kodeks for hva som var viktig. Nye øl. Alltid nye øl.

Norge, på randen av 2015

Spol fram til dags dato. Antallet norske bryggerier har eksplodert, fra en håndfull til over 100, og nye popper opp hele tiden. Vinmonopolets september-slipp alene inneholder dobbelt så mange øl som jeg hadde å velge mellom i Valkendorfsgate i 2008. Barer og restauranter satser på øl, og i butikkene vokser hyllemetrene med både importvarer og norsk brygg. Norge har blitt en ølnasjon som har høy anseelse i utlandet. Nøgne Ø, det første moderne norske mikrobryggeriet, har vokst fra å være noe for de innvidde til å ha blitt stort og interessant nok til å nå være en del av Hansa-Borg-konsernet. Hvem skulle trodd alt dette for 5-6 år siden? Eller 3? Ikke mange.

Selv har jeg også utvidet horisonten min. Jeg har vært ølturist og oppsøkt obskure bryggerier i utlandet. Startet en ølklubb i Bergen, og senere vært med på å starte Bergen Ølfestival sammen med andre entusiaster. Skrevet for Ølportalen og andre publikasjoner. Arrangert en haug med ølsmakinger, smakt noen av verdens ypperste og sjeldneste øl (de to parameterne matcher dog ikke alltid), produsert store mengder eget brygg og truffet en hel skokk med hyggelige, inspirerende meningsfeller. På Ratebeer har jeg jobbet meg opp en anseelig mengde ratinger og venner.

Gire ned

Men i høst, i november, skjedde det noe. På What’s Brewing, ølfestivalen på Tou Scene i Stavanger, var forholdene ikke optimale for det jeg pleier å gjøre på slike tilstelninger: rate øl på løpende bånd. Bryggeristandsene var spredt over flere etasjer, mange steder var det ikke mange sitteplasser og det var heller ikke lett å få oversikt over hva som ble servert hvor til en hver tid. Jeg vurderte situasjonen litt, og kom fram til en beslutning som sjokkerte meg selv: jeg droppet ratingen. Med en litt ambivalent følelse la jeg iPad’en min bak en betrodd ølstand og ga meg hen til festivalen slik majoriteten gjør. Jeg drakk godt øl, pratet med folk, lot meg glede over de artige påfunnene til arrangørene (sms-veggen på festivalen var som gode gamle tekst-TV, bare blant øldrikkende venner – genialt!) og hadde det rett og slett fantastisk gøy. Etter hvert slapp abstinensene, og jeg innså for alvor det jeg egentlig hadde visst en stund: det er ikke lenger nødvendig å jakte på øl i Norge i dag. Ølene kommer til deg. De dukker opp overalt. Sjeldenheter jeg før anså som nødvendige å dra utenlands for å kjøpe kommer plutselig på polet, som om det var den mest naturlige sak i verden. Amerikanske, belgiske og danske bryggerier sender over godsaker vi tidligere bare kunne drømme om. Det er på tide å slappe litt av, selv som ivrig rater og ølentusiast.

Still Rating, After All These Years 

Jeg er fortsatt Ratebeerianer, som vi kaller oss selv på nettsiden. Jeg synes fortsatt det er stor stas å rate godbiter som er sjeldne eller som jeg har hørt mye bra om. Og det hender fortsatt at jeg gjør en innsats for å sikre meg et og annet øl som ikke er så lett tilgjengelig. Men jeg tar det mer med ro. Jeg har ingen hast. Jeg vil aldri få mest ratinger av noe som helst slag på Ratebeer, men når jeg tenker meg om så gjør det faktisk ingenting. Det er greit å gjøre sport ut av noe man liker, men ikke når det går ut over hyggen ved å nyte gode øl med gode folk. Jeg har for eksempel kommet fram til at det ikke alltid er påkrevd å rate øl i en hver sammenheng. Hjemme er best, eller på puber i ro og mak. Et sted der det virker naturlig å myse på skjermen eller skrible notater. På festivaler kan det faktisk virke mer som en rein jobb å skulle få med seg x antall fantastiske øl og skrive om dem. De kommer ikke alltid til sin fulle rett i sånne sammenhenger likevel.

Vi har kommet langt i Norge på ølfronten i dag, og lengre skal vi komme i 2015. For eksempel blir det spennende å se om noen av de mest lattervekkende utslagene av det gamle alkoholpolitiske regimet, ganske i utakt med dagens virkelighet, vil måtte vike. Jeg ser for eksempel fram til å kunne kjøpe gårdsøl eller cider i polstyrke med meg fra bønder og småprodusenter rundt i landet, dersom dette blir en realitet. En ting er uansett sikkert: det er gode tider for oss ølinteresserte, så det er bare å slappe godt av og nyte det som kommer.

Et riktig godt nytt år til alle dere der ute som deler samme lidenskap som meg, uansett nivå og format. Vi har jobbet lenge og hardt sammen for dette.