Lønner det seg egentlig å brygge øl?

Dersom en følger den norske bryggerirevolusjonen i tradisjonelle medier kan en fort få inntrykk av at det er gull og grønne skoger så langt øyet rekker. Vi som følger bransjen litt tettere vet imidlertid at dette er en sannhet med solide modifikasjoner. Selvsagt finnes solskinnshistoriene, men når de fortelles er gjerne slitet og dugnadstimene som ligger bak utelatt eller oppsummert i en litt uklar setning, og ikke minst er det lenger mellom solskinnshistoriene enn vi ønsker det skal være.

For å få et litt bedre overblikk satte jeg meg ned og gikk gjennom regnskapstallene til landets 60 største bryggerier. Et antall som kan virke litt snodig, men når det stemmer ganske godt med med grensen for 20 000 liter fant jeg det passende å sette strek der. To av bryggeriene som er store nok til å være med her er knyttet til gårder og derfor drevet som enkeltpersonforetak. Noe som er krav for gårdsdrift og samtidig gjør at regnskapene ikke er offentlige, slik de er for AS. Dette er Lindheim Ølkompani og Klostergården Håndbryggeri.

Tallene for de øvrige 58 er rett og slett brutale. 20 (34,5%) hadde overskudd, mens 38 (65,5%) gikk med underskudd. Dette er imidlertid inkludert de 6 største: Ringnes, Hansa, Aass, Mack, Grans og EC Dahls. Fem av disse går med overskudd, mens EC Dahls, med under et halvt år med salg etter oppussingen, har røde tall for 2016. Ser vi da på de resterende, som Bryggeriforeningen kaller Små og Mellomstore Bryggerier, finner vi at 15 (28,8%) gikk med overskudd, mens 37 (71,2%) hadde røde tall på bunnlinjen.

Dersom vi går og spør hvert enkelt bryggeri med underskudd vil nok de fleste bedyre at de nå har investert for fremtiden og kommer til å tjene penger de neste årene. Spørsmålet blir så om de virkelig er nok penger til dette i bransjen. For å få en liten pekepinn på dette summerte jeg ganske enkelt resultatet før skatt for disse små og mellomstore bryggeriene. Det gav et «bransjeresultat» for de 54 «nest største» på – 36 699 000,-. Noe som vil si at de taper i snitt nesten 700 000 i året. Nå hører det selvsagt med til historien at mange av disse har investert solid i 2016 og at dette viser igjen på resultatet, men en må og ta med at en del av dem også driver annen virksomhet. Først og fremst innen uteliv, men også innen import og annet. Slik sett er ikke selve summen så viktig, men den gir uansett en pekepinne på at det å brygge øl neppe er «den nye oljen».

Bak disse tallene ligger også store forskjeller i driftsmodeller. Vi har alt fra bryggerier som drives av idealister som brenner for å bygge opp noe, tar ut minimalt i lønn og har venner inne på dugnad, til topptunge organisasjoner som betaler sine ansatte godt over snittet i bransjen og insisterer på at de skal bli store og erobre verden. Noen kommer til å falle og jeg er ikke i tvil om hvem som kommer til å falle hardest.

Jeg ønsker selvsagt ikke å skremme bort alle potensielle investorer i bryggeribransjen og det finnes utvilsomt bryggerier det er verdt å investere i. Dette er imdlertid ikke noe en bør gjøre uten å ha fått en skikkelig gjennomgang av planer og budsjett, og stille seg selv og de som vil ha pengene dine noen spørsmål. Kjenner de egentlig bransjen? Har de klart for seg hvem kundegruppen er? Hvordan vil de vokse? Hvem er hovedkonkurrentene? Hvordan skal salgsapparatet bygges opp? Flere av disse spørsmålene har både enkle og rette svar. De enkle bør skremme deg bort, mens de rette ofte er litt mer innfløkte og bør øke din kunnskap om bryggeriet. Det som uansett er sikkert er at den enkleste måten å støtte norske bryggerier på er å kjøpe godt norsk øl fremfor importerte middelmådigheter.

Tall fra Proff.no
Lisens for bilde: CC BY-SA 2.0