Det er en revolusjon på gang

Men selv i de historiene er det ikke alltid heltene som kommer frem.
De virkelige heltene. De bak den flotte fasaden. De som hadde den geniale strategien, den forløsende ideen, de riktige ordene, den befriende formelen, den forvandlende handlingen.
Og så altfor ofte er det ikke helten, men heller heltinnen vi skulle hyllet.

Håndverksølbransjen har vært skånet for mye tull og fanteri, samt at den har stelt til ganske mye fanteri også. Det meste innovativt og utviklende, selv om ikke alle vil se det slik eller innrømme at det er veien fremover.
Så midt oppe i pandemien postet Brienne Allan – som er brygger hos Notch Brewing i Massachusetts- noen historier på sin Instagram-side, @ratmagnet. Om diskriminering og seksuell trakassering fra andre kollegaer i håndverksølbransjen. De fleste historiene kom fra damer.
Og de har bare blitt flere og flere. Tusenvis av fortellinger fra ansatte av bryggerier verden rundt. Brienne sin konto har vokst fra under 2000 følgere til over 63000 følgere på kort tid.

Det utløste endel repons fra navngitte personer og bryggerier. Noen fikk sparken, noen trakk seg fra stillingene sine, noen unnskyldte seg og noen skjønte ikke hvor disse anklagelsene kunne komme fra. Og så unnskyldte seg for at de aldri mente å fremstå på den ene eller andre måten.
Mye skjedde fra 11. mai og noen uker frem i tid, men så ble det stille igjen.
Litt svisking og tisking, flere nye anklagelser, noen reaksjoner, men for det meste offentlig stillhet.

Så begynte nylig bryggerier å trekke seg fra Mikkeller Beer Celebration Copenhagen. Bakgrunnen var at selv om det ble sagt at ting var blitt gjort, var det lite som tydet på at dette faktisk var sant. Og de som begynte å grave, fikk avvisende svar. Så trakk fler og fler seg, slik at det ble en ‘snakkis’ i ølmiljøer. Og anklagelsene mot bryggeriene som trakk seg, hopet seg opp. «De svikter oss» var en gjentagende resonnement. Fordi sjansen til å drikke øl fra 100 bryggerier var nå nede i «kun» 60 bryggerier.
Man mente sosiale medier var dommer, jury og bøddel. Uten at noen var dømt eller straffet. Det ble boikottet for å legge press slik at man sammen, bransjen i sin helhet, tok et oppgjør med ukulturen og ikke bare lot historiene svinne hen og ting gikk ’tilbake til normalen’.

Det dummeste vi nå kan gjøre, er å la denne saken bli om oss. Om deg og meg og hva vi ikke får drukket av øl på èn festival. At vi tar bort fokus fra bryggeribransen sitt unisone forsøk på å ordne opp i egne rekker.
Det er ikke sosiale medier som er dømmende part her, men påstander har blitt lagt frem i sosiale medier. Og påstandene har vært sjokkerende mange. Og forsvaret har vært overraskende lite engasjert.
Som nevnt så har noen gjort store tiltak i sine bryggerier pga det, andre ikke fullt så mye. Mange har ikke gjort noe i det hele tatt.
De som gjorde tiltak, var noe åpenlyst, mens noe var i det skjulte. De som har gjort noen tiltak har satt til rette for fremtidig håndtering av slike saker og lagd nye rutiner.
Noen har gjort mye kosmetiske tiltak som ikke stikker så dypt i organisasjonen. I det minste ikke oppover. De fleste har bare dratt på skuldrene og tenkt at dette er noen andres problemer.

Og det er der man finner grunnen til de fleste som boikotter MBCC nå.
At bransjen ikke har gjort nok. Sjokket fra de første påstandene og innrømmelsene har lagt seg.
Det ble for mye å følge med på. For mye å ta inn over seg og gjøre noe med. I en travel bryggerihverdag.

Derfor kommer boikotten så sent. Fordi bølgene har lagt seg. Det er noen ringer i vannet, men det er ganske så stille under overflaten.
For hadde 42 bryggerier trukket seg i juli, så ville 42 bryggerier vært erstattet til 22. oktober.
Allerede er noen av de som har trukket seg blitt erstattet.
Derfor er det viktig for bransjen å ta et oppgjør med seg selv.
Dette er vår #metoo.

Det er en revolusjon på gang.
Og som i enhver revolusjon blir det noen skadelidende, noen sårede og noen faller fra.
Akkurat nå kan det føles virkelig tungt at så mange gode bryggerier og deres øl ikke vil bli servert på festivalen man har gledet seg til i uhorvelig lang tid.
Men for hvert øl man ikke får smake, er det tusenvis av historier der ute om diskriminering og trakassering som ikke får like mye oppmerksomhet.

For det er budskapet festivaldeltagerne skal ta med seg; alt bransjen trenger er fokus på det som er viktigst: at vi respekterer hverandre og våre kollegaer. At vi behandler alle på en medmenneskelig måte. At vi betyr like mye når vi skal lage godt øl. At blod, svette og tårer kommer fra hardt arbeid, ikke diskriminering og trakassering.
Slik at vi alle kan nyte ølet sammen i fremtiden.

Til de som drar på festival, til de som blir hjemme, men mest av alt til alle i håndverksølbransjen: ta vare på hverandre.