Farvel til NEIpa

Farvel til NEIpa

Det er få steder som er bedre å ta pulsen på ølscenen enn på en ølfestival.  For min del; på Bergen Ølfestival. 

Da jeg sank ned i sofaen mandagen etter BØ, sliten og lykkelig, og med et glass rødvin i hånden, slo det meg at NEIpa, pastrystout og kjelesyrnet øl med tilsetninger faktisk har vært svært populære ølstiler lenge.  Overraskende lenge.  Egentlig alt for lenge, tenkte jeg. 

Samtlige bryggerier på årets BØ hadde NEIpa, pastrystout og kettlesours på menyen (med et hederlig unntak fra Florø). 

Akkurat som i musikk, mote og interiør er ølscenen preget av trender.  Noen øltyper blir hypet opp og øldrikkerene løfter salgsspiralen oppover.  Nesten alle bryggeriene kaster seg på trenden og markedet flommer over av «siste nytt».  Det går fra å være en mindre krets ølhipstere som drikker trendølene til den store majoriteten.  Da bliren kul og trendy øl en kommersiell melkeku, og slutter å være en trendøl.  Ølhipsteren må finne seg noe nytt.   

De siste årene har NEIpa, pastry stout og kjelesyrnet øl tilsatt frukt og bær vært typiske trendøl.   

NEIpa har gått fra å være spennende, innovative, velhumlete og høyst drikkbare øl, til en generisk søt grumset suppe med tropiske innslag og alt for mye laktosesukker.  Pastrystout og all slags kjelesyrnede øl med frukt, bær, grønnsaker, laktosesukker, maltodekstrin og gudene vet hva av tilsetninger, har gått samme veien.  

Foto: Øyvind Jacobsen Røen/BØ

Og selvsagt må bryggeriene følge med i tiden.  Vil folk ha generisk NEIpa, så må det brygges generisk NEIpa.  Lønninger skal betales, investorer skal av avkastning. 

Selvsagt har det med Untappd å gjøre også.  Appen har blitt allemannseie.  Bryggeriene kan like eller hate det, men rating på Untappd kan være med på å påvirke hvordan et øl selger. 

Nykommere i ølverden følger selvsagt trendene.   

Jeg har ofte sett det på smakinger jeg holder, at en pilsdrikker kan «forstå» en søt NEIpa, fordi den ikke gir drikkemotstand, og den forstyrrer ikke bildet av hvordan øl skal smake.  Den er søt, smaker mer som frokostjuice og har alkohol.  Litt som rusbrus.  Men ligner ikke øl.  Gi den samme pilsdrikkeren en ESB eller en belgisk tripel, og vedkommende blir forvirret.  En ESB eller en tripel er jo øl, det kan alle kjenne, men det er liksom ikke riktig, det smaker ikke pils. 

Smak er jo som kjent noe som (kan) utvikles og forandres.  Det krever ihvertfall to ting; nysgjerrighet og vilje til selvutvikling. 

Skal man være skikkelig ondskapsfull kan man jo si at blant de fem smakene er søtt den første og viktigste man utvikler, fordi man selvsagt må drikke morsmelk.  Enda mer ondskapsfullt og sarkastisk kan man si at noen kommer aldri forbi morsmelk-stadiet. 

Det slo meg, der jeg satt og nippet rødvin, at nå er jeg lei. Dritlei. Lei av disse generiske søtsuppene. Lei av «milkshake sour ipa med vanilje og lyng», eller hva fan det nå er.  Jeg har gjort min plikt, tenkte jeg, jeg har smakt tusenvis av disse ølene, og det er utrolig lenge siden sist jeg gjorde det med glede og tenkte «hm, denne skal jeg jaggu kjøpe inn flere av». 

Der og da, i sofaen, med en deilig Barbera i glasset, tok jeg farvel med NEIpa. 

Men etter enda et glass ble jeg litt mer oppstemt, for jeg begynte å tenke på alle de gode ølene jeg hadde smakt på festivalen. Jeg tenkte på ESB, tysk pils, tsjekkisk pils, vienna lager, Westcoast Ipa, engelske stout’er, belgiske tripler, pale ale, barleywine, stouter og portere uten annet enn vann, malt, humle og gjær, fatlagrete øl, øl på cask.   

Alt det gode ølet som brygges av de fantastiske ølhåndverkerne.  Og jeg tenkte; det siste året, eller to, har det faktisk dukket opp pils og andre klassiske øl på omtrent samtlige norske bryggeriers produktlister. Er det kanskje en trend på gang her? Skal vi tilårskomne ølentusiaster endelig få rett? Tiden vil vise, men rødvinen gjorde meg optimistisk. 

Da vinflasken nærmet seg tom kom jeg på en episode fra slutten av festivalen; en kompis som trygt kan kalles både ølhipster og ølnerd (noe han er hjertens enig i) var en av de ivrigste smakerne på denne festivalen, som de fleste andre festivaler. Det skulle ikke forundre meg om han i løpet av de to festivaldagene fikk smakt seg gjennom samtlige øl som ble servert. 

I hvert fall de han ikke hadde sjekket inn fra før. 

Litt før vi stengte dørene for i år kom han bort til meg og forkynte gledestrålende »Du vil kanskje ikke tro det, men denne gang har jeg faktisk drukket et øl to ganger!».  Det er mer sjokkerende enn det høres ut som. Særlig når jeg vet at ølet han drakk to ganger var en Westcoast ipa fra det danske bryggeriet Åben.  Et nydelig, balansert og passe old-school øl, som jeg selv rangerte som et av festivalens beste. 

Jeg drakk det også mer enn en gang selv .

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises