Debatt: Ølhundens undergang

Som trebarnsfar er det ikke så ofte jeg får mulighet til å lufte meg, men i går var altså en slik anledning.

Et av etablissementene som jeg tidligere frekventerte en del, fremstår nå som et trendy coctail-inferno, og det er ikke måte på hvor ”in” man må være for å føle seg vel der. Ved bardisken var det rundt tretti mennesker i kø. Skumping, søling og parfymert ralling i skjønn forening. Det ropes navn på drinker jeg ikke engang ha hørt om. Bak disken står det tre coctail-geeker og jobber på høygear, og det er nesten ikke grenser for hvor nøyaktig alt skal være. Det pipetteres konditorfargede væsker med dråpeteller, dekanteres sukkerløsninger og trekkes ut aromastoffer og eteriske oljer fra sitronmelisse og annet ugress. En av bartenderne brukte fem minutter med finkirurgi på en kokosnøtt, som om mottakeren av dette kunstverket i hele tatt er i stand til å nyte det. Fyren som står fremst i køen brøler at han skal ha fem”Sex on the beach”, og jeg tenker i mitt stille sinn at hvis den drinken i det hele tatt skal leve opp til navnet sitt, så håper jeg han får fem glass med sand, svette og saltvann. Det sprengjobbes bak disken. Det klirres, røres og ristes i glass og  flasker, men ingen får noe å drikke.

Etter ti minutter står jeg fortsatt på samme plass i køen. Det er kommet opp noen tomme glass på disken, og jeg regner med at disse snart skal fylles til randen med E-stoff-farget vann, sukker og industriprodusert reaktorsprit, men neida. Idet jeg tror at noen endelig skal få noe å drikke, så tar det helt av bak disken: Flaring. Hvis det er noe som gjør meg skikkelig forbanna så er det flaring. Jeg mener, hvis jeg så nødig vil se tre klovner sjonglere med flasker, så tar jeg med meg ungene på sirkus.

Sviskeprinsen fremst i køen får omsider drinkene sine, i høye bredbremmete stettglass. Han søler ut halvparten av innholdet på vei bort til bordet, ler høylydt, skåler, raper og brøler etter mer sprit. Svina har fått perlene sine. Etter nok et kvarter står jeg ved disken. Det er min tur. Feil mann på feil sted, frustrert, ukul og fullstendig blottet for hipness. Med siste rest av verdighet i stemmen klarer jeg å stotre frem kveldens første og siste bestilling: ”En øl er du snill”.