En lagerelsker anmelder øl

Vi i Ølportalen ga forrige utgave av Vi Menns «Den store norske ølguiden» en positiv omtale. En omtale jeg absolutt var enig i, ikke minst ut fra at det var første gang noe slikt var gjort på dette formatet i Norge, og at det var misforståelser med deadlines, som gjorde at ikke alt materiell kom inn i tide. Jeg så derfor frem til årets utgave med optimisme, men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet og vil her prøve å forklare hvorfor.

Treffer de målgruppen?

Jeg er selvsagt klar over at jeg ikke er i den primære målgruppen for dette magasinet. Et slikt magasin bør sikte seg inn på de som er litt interessert i øl, men ikke helt vet hvor de skal begynne, og de som har begynt men ikke helt vet hvor de skal gå videre. Dessverre bommer de, i mine øyne, også på disse gruppene. I tillegg skjemmes magasinet av en del unødvendige feil.

En gjennomgang av hele magasinet

Første artikkel heter «Espens øl og mat-Køben». Et meget spennende utgangspunkt, men av en eller annen grunn blir det så mye mer mat enn det blir øl. Det drikkes dansk akevitt og øl Peter Nagy ikke liker, men navnene på produktene uteblir i stor grad. Noen av dem dukker opp i forbindelse med bildene i spalten, men totalt sitter jeg i hovedsak igjen med informasjon om at Espen liker Carlsberg og Tuborg.

«Brygg ditt eget øl» er en rask innføring i hvilke muligheter du kan velge om du ønsker å brygge selv. Dette er hentet fra boken «Brygg ditt eget øl» (Greg Hughes, Cappelen) og språket bærer preg av at den er oversatt. Hva er for eksempel et digitalt kjøkkentermometer, som en kan koble til et kjøleskap? (De fleste hjemmebryggere bruker en styring for akvarium.) Veldig nøye gjennomlest kan artikkelen heller ikke være når følgende frase dukker opp: «Mange av oppskriftene i denne boken er…..». Det burde ellers ikke være noen nyhet for Vi Menn at hvit skrift på gul bakgrunn egner seg dårlig.

«Tre bryggemetoder» deler inn i Hjemmebryggersett, Ekstraktbrygging og Maltbrygging og gir fordeler og ulemper med disse. Det er mye grei informasjon i artikkelen, men det kan nok være litt forvirrende at spraymalt gjennomgående omtales som maltekstrakt, mens det vises bilder av bokser med maltekstrakt, i den form den jevne nordmann er vant til å se det, i forbindelse med omtalen av hjemmebryggersettene.

«En ølfestival er født» er ganske enkelt en koselig stemningsrapport fra Sundbytunet Ølfestival og «Ølkamp mot nazismen» er et greit lite historisk blikk.

Øltestene

«Slik tester Espen ølet» er en innføring i karaktersystemet og en innledning til selve Ølguiden. Jeg savner informasjon om hvordan Espen forholder seg til ølstiler og om det han tester smaker noe i nærheten av det det utgir seg for å være.

Hoveddelen er en omtale av forskjellige øl. Et prisverdig prosjekt, som hadde fortjent en bedre presentasjon enn det den får. Jeg tenker da ikke på selve layouten på sidene, men at rekkefølgen virker noe tilfeldig. Den delen oppveies delvis av en alfabetisk innholdsfortegnelse fremme i bladet, men hvorfor de må legge inn andre artikler midt i dette blir for meg en gåte.

Jeg savner både enkelte bryggerier og enkelte øl i denne presentasjonen. Først og fremst Lindheim, som ble kåret til 5. beste nye bryggeri i verden i fjor. Om ølet går så raskt ut fra bryggeriet at de ikke hadde noe å sende til smakeren burde Vi Menn tatt seg råd til en tur på Vinmonopolet. Svært gode øl som Ægir Natt og Nøgne Ø India Saison (det perfekte sushi-ølet) er også utelatt. Det samme gjelder landets sterkeste øl, Stelliger Divum fra Berentsens.

Gammel informasjon

Det ligger og en del gammel informasjon inne for bryggeriene. Omtalen av Hansa slutter i år 1900(!), mens det for Nøgne Ø påstås at de driver med flaskekarbonering. Dette slutte de med for flere år siden. Omtalen av Lervig slutter i 2005. En kan trygt si at det har skjedd en del der i gården etter det.

En skal alltid være forsiktig med å kommentere andres bedømming av øl, men når Hansas Sterkøl blir kåret til bryggeriets beste, begynner jeg å lure på om det ikke hadde vært på sin plass med mer enn én prøvesmaker. Jeg blir overbevist om dette når jeg finner at Lervig Pilsner er listet som bryggeriets beste butikkøl. En slik konklusjon er det neppe mange ølinteresserte som deler. Det overbeviste meg også om at Espen Smith er over snittet glad i lagerøl.

En ting jeg ikke skjønner er hvorfor Ringnes har fått to omtaler. En som understreker at de er eid av Carlsberg – det er faktisk med i overskriften – og en som bare henger seg opp i at de brygger på Gjelleråsen. Denne understrekingen av «utenfor Oslo» blir enda mer snodig når det hevdes at Mack brygger «i utkanten av Tromsø», når de i realiteten er utenfor kommunegrensen. Mack må forøvrig ha vært flinke å sende inn øl for de har fått fem sider med omtale og en egen side for sitt mikrobryggeri. Når vi først er inne på Mack: omtalen av dem som «verdens nordligste bryggeri, helt til et eller flere bryggerier etableres på Svalbard» blir litt snodig når Svalbard Bryggeri er etablert og i disse dager er i gang med bryggingen.

Jeg kan og opplyse om at lisensbrygging er det Hansa driver med når de brygger Heineken, og ikke det Sagene gjør når de får brygget sitt øl i Arendal.

Avbrudd

Presentasjonen av norske øl avbrytes av en helt grei artikkel med navn «Soldatens beste venn», et trivelig portrett av Terje Aass og en studentaktig artikkel om at to gamle danske menn mener at dansk Tuborg og Carlsberg smaker bedre enn den som er produsert i Norge. Finnes det i det hele tatt noen annen grunn for å ta denne med enn å diskreditere Ringnes og deres bryggere?

«Absolutt genialt» og «Norges beste pils» er de neste artiklene som bryter av ølpresentasjonen. Den første er en fornøyelig sak om gamle ølrelaterte duppedingser. I den andre artikkelen forkynnes det at 95 prosent av landets befolkning foretrekker pils (meget kreativ statistikkmisbruk) og det hevdes at pils vil bli det neste inn-ølet. Hoveddelen er imidlertid en liste over det som skal være landets beste pils. Hvordan de har kommet frem til listen aner jeg ikke, men når for eksempel Sognapils Extra, Grans Bare, Mack Lite, Mack Isbjørn, Borg Østlandets Gull, Berentsens Jaktpils, Hansa Premium, CB Sørlands Spesial og Sagene Pilsner mangler, på tross av at de har høy nok poengsum på sine anmeldelser, blir det bare snodig og vitner om dårlig gjennomarbeiding.

Hvite tyskere

«Hvite dager» kommer også inn i rekken av norske øl. Dette er ikke, som en kunne tro av overskriften, en oppfordring til å ha alkoholfrie dager, men en presentasjon av tyske hveteøl (weißbier). Hvorfor dette foretrekkes fremfor de etterlyste bryggeriene og ølene kan vi undres over, men om det bare er å sende Vi Menn noen øl for å få omtale i dette magasinet, kan vi få en veldig internasjonal variant om noen år.

«Espen anbefaler 25 klassiske øl» er neste avbrudd. Denne treffer nok dem som nettopp har begynt å grave i ølets vidunderlige smaksverden bedre enn meg og mine likesinnede.

«Ølets ABC» avslutter det hele. Denne kommenterte vi i fjor at var mangelfull, og det er den fortsatt. Ord og uttrykk som barrel, BROD, diacetyl, Drikkeglede, india pale ale, koriander, keg, Key Keg, Norbrygg, oksidering, pale ale, sur-øl, wit og flere mangler fortsatt. Kalsium finnes, men da under «innslag» (av kalsium). Det blir omtrent som i min barndom da tannlegen var listet under F i telefonkatalogen, for Folketannrøkta.

Det savnes mer

Jeg savner også en presentasjon over øltyper, men at Pondus dukker opp på en og annen side trekker opp. Det samme gjør smaksomtalene for hvert enkelt øl. Enten du er enig i dem eller ikke, så er dette et solid stykke arbeid. Det samme gjelder forslagene til hvilken mat hvert øl passer til. Ikke minst fordi dette er et minefelt av meninger og forskjellige tilnærminger.

Alt i alt føles det mer som om Vi Menn har tatt et steg tilbake fra i fjor, enn et steg frem. Det er synd for øl-Norge trenger en kanal som informerer enkelt, upretensiøst og korrekt om øl. Jeg håper derfor på en litt mer gjennomarbeidet utgave neste år. Men med den farten den norske ølscenen utvikler seg, blir dette neppe noen enklere oppgave år for år.