Ø | Meninger

Er ekstremølenes tid forbi?

Er ekstremølenes tid forbi?

I siste nummer av Ølentusiasten (Medlemsbladet til Danske entusiaster) kom jeg over en artikkel med navnet «Slut med ekstremøl». Denne artikkelen var igjen inspirert av en artikkel fra det ledende amerikanske ølmagasinet Beeradvocate med tittelen «The end of extreme beer».

Ølentusiasten 2

Nå tviler jeg sterkt på at heftige øl av typen Imperial IPA, Imperial Stout og andre øl med mye humle og/eller en alkoholprosent over 10%  vil forsvinne med det første, men det er flere interessante tanker her dersom man skal prøve å se trendene innenfor ølverdenen. Det første man uansett bør merke seg er at hva slags øl man oppfatter som ekstremøl har endret seg mye i løpet av de siste årene i tillegg til at definisjonen nok vil variere fra person til person. For de fleste var nok Nøgne Ø # 100 å betrakte som et ekstremt øl da den kom i 2004, jeg må i alle fall flire litt når jeg leser min egen og flere andre sin beskrivelse av dette ølet når det kom på RateBeer. I dag vil nok dette ølet mest fremstå som et solid brygg innenfor en anerkjent sjanger. Som en liten digresjon kan jeg jo nevne at det var dette ølet jeg serverte min 22 år gamle datter til middag forrige uke da hun spurte etter et passe fyldig øl med god humleprofil og at dette falt i god smak.

For oss som har fulgt litt med de siste 10 årene så er det kanskje lett å føle at vi har sett og smakt det meste innenfor alle retninger nå. Man trekker jo av og til bare lett på skuldrene av nok en imperial IPA som i praksis bare er et relativt alkoholsterkt øl med svakt preg av karamellmalt som dufter fantastisk av en aller annen ny humletype og smaker sånn passe bittert. Vi har på en måte smakt det før, det er bare etiketten som er ny. Jeg elsker en god og bitter IPA, men er blitt stadig mer bevisst på at jeg også ønsker å finne en god maltbase bak en god humlekomposisjon. Selvsagt skal en IPA være bitter, men det skal også være en balanse. Hva er egentlig poenget med å pøse på med kostbar humle etter at 100 IBU nivået er nådd når den menneskelige smaksgane knapt er i stand til å detektere nyansene over dette? Vi vet jo nå faktisk hvordan et øl på 1000 IBU smaker.

Øl med høy alkoholprosent har også lenge vært en stor sak. Når så gjærtyper er blitt dyrket frem for å tåle opp mot 30 % alkohol, så har man tatt steget videre via frysedestillering til stadig nye rekorder. I dag finner man flere øl på en alkoholstyrke som man vanligvis betrakter som i meste laget selv for whisky. Klart det har vært morsomt å få anledning til å smake på disse ekstremitetene på samme måte som det har vært gøy å smake på øl med de mest fantasifulle tilsetninger. Det ser jo ikke ser ut til å være noen grense for hva man kan tilsette i et øl, eksotisk kaffe, te, frukt, urter, blomster samt ting utenfor den botaniske verden som i prosessen inkluderer funksjoner som finner sted i mårdyr, elefanter og bever (ja faktisk). Var det fortsatt noen som reagerte når vi hørte om øl tilsatt Viagra?

Ølbrygging handler ikke bare om hva man brygger med, men selve prosessen bak oppskriften og bryggingen. Mange har vært bevisst på å kunne fortelle en historie og gjerne toppe det hele med en eksklusiv innpakning som glassblåst flaske, eske av eksotisk tre, utstoppet ekorn etc. og ikke minst begrenset tilgjengelighet (les: høy eksklusivitetsfaktor). Øl har vært brygget på oppskrifter basert på arkeologiske funn og DNA profiler. Øl har vært brygget eller gjæret på havets bunn, i verdensrommet og for alt jeg vet kanskje av blinde dverger i en pyramide?  Selv om jeg er åpen for å smake alt jeg kommer over og villig til å investere relativt mye for å få tilgang til spesielle øl ble grensen nådd for min del når det kom øl på markedet til en vanlig utsalgspris på 2.000,- og 3.000,- kroner flasken.

Klart det kan være viktig for et nyetablert bryggeri å kunne markere seg med ett eller annet uvanlig stunt for å bli lagt merke til i mengden. Det er dessverre ikke alltid nok å brygge fantastisk gode øl alene. Men det kan by på en ganske stor utfordring i dag å komme opp med noe som er ekstremt nok til å bli lagt merke til uten at man går over grensen til direkte tåpeligheter. Brewmeister Armageddon f.eks som i dag innehar verdensrekorden på 65 % alkohol blir for det meste bare møtt med virtuell hoderisting og dårlige anmeldelser på RateBeer i tillegg til at ryktene florerer om at det hele bare er en bløff. Om dette medfører riktighet og om ølet virkelig er dårlig skal jeg ikke ta stilling til, poenget er heller hvor lite oppmerksomhet dette ølet ble viet sammenlignet med BrewDog sine lignede stunt noen år tidligere.

«som øldrikkere har vi lært oss å skille mellom gode og dårlige øl uavhengig om de er på 120 IBU og 16 % alkohol eller 30 IBU og 4 % alkohol.»

Jeg tror derfor på mange måter at de fleste grensene allerede er nådd i tilstrekkelig grad til at vi ikke kommer til å se så mye mer til denne type ekstremøl i tiden fremover. Det er fortsatt et stort marked for øl som har vært betraktet som ekstreme for noen år siden, men som øldrikkere har vi lært oss å skille mellom gode og dårlige øl uavhengig om de er på 120 IBU og 16 % alkohol eller 30 IBU og 4 % alkohol. I takt med at utvalg og tilgjengelighet har økt er vi blitt godt vant og mer kvalitetsbevisste enn at vi ser oss blinde på tall og eventyr. I sammenheng med at man er blitt mer oppmerksom på å gjenkjenne den virkelige kvaliteten bak tallene og historiene så tror jeg mange også er blitt mer oppmerksom på kvaliteten og kompleksiteten i ølstiler hvor smakene er mer subtile. Et godt eksempel på dette er Saison med beslektede ølstiler som Biere de Garde og Farmhouse Ales/Slåttøl som er blitt svært populære de to siste årene, spesielt i USA som vanligvis ligger noen år foran resten av ølverdenen. Vi ser at bryggerier som belgiske Fantôme, som helt siden starten har mer eller mindre satset på å brygge mange variasjoner av Saison, eksporterer nesten alt de brygger til USA. Skulle man komme over en flaske fra Fantôme i Belgia er det faktisk mulighet for at denne er importert fra USA. Amerikanske bryggerier som er dyktige på Saison gjør det også bra, eksempler på dette er Pretty Things, Stillwater Artisanal og ikke minst kometen Hill Farmstead Brewery som ble rangert som «Best Brewers In The World 2013» på RateBeer og samtidig fikk en av sine mange Saison kåret til årets beste nye øl for 2012.

For å komme tilbake til Ølentusiasten og Beeradvocate så gjør også disse et poeng ut av at mange av de største og mest solide amerikanske mikrobryggeriene som for eksempel Stone og Dogfish Head (vi snakker vel like mye filosofi her som størrelse når de omtales som mikro) satser mest på å etterkomme etterspørslene av de gode kjerneproduktene fremfor engangsbrygg. Årets Great American Beer Festival blir også trukket frem som et eksempel på at det skjer adskillig mindre eksperimentell brygging for tiden. Vi finner også eksempler på dette fra Europa, det har blant annet blitt adskillig mye stillere fra bråkmakerne BrewDog. Selv om det fortsatt kommer diverse imperials fra eikefat så er det tydelig at det satses mer på øl som Trashy Blonde, Alfpha dog, Lager 77 og Dead Pony Club som vi kan plukke opp i flasker og boks de fleste steder nå. Flotte øl alle sammen, men langt unna ekstremøl. Når man så i tillegg finner flere av nevnte øl i mellanøl versjon (for det svenske markedet) så forteller vel dette ganske tydelig at det ikke bare er ekstremøl kundegruppen det satses på for tiden.

Hva skjer så på det norske markedet? Ølrevolusjonen er fortsatt å betrakte som ung i dette landet og selv om vi til stadighet hører om at øl er den nye vinen og får nyutdannede ølkelnere så handler det fortsatt mest om pils fra de store aktørene. For de som er nyfrelste på «den nye vinen» er det ofte IPA som blir den store favoritten og ganske mange holder også fast på denne ølstilen som sin favoritt. Derfor havner gjerne denne ølstilen på bestselgerlisten uansett hvilket håndverksbryggeri man sjekker med. Men det ser også ut til å ha blitt et større marked for andre øl med tydelig humlepreg i butikk segmentet. Uten å ha noen salgsstatistikk tilgjengelig så tipper jeg at Lervigs Lucky Jack må være et av Norges mest solgte ale i butikkstyrke. Ægir kom nylig med Dag, en humlet American Pale Ale og Håndbryggeriets nyhet Humlesus er en gylden ale med masse humlesmak. Begge disse er skreddersydd for butikkmarkedet og sannsynligvis har Nøgne Ø når dette legges ut kommet ut med Global Pale Ale som også er en humlet American Pale ale for butikk. Alt dette er øl som burde kunne appellere både til ølnerder og nyfrelste «humlehoder» uten å være i nærheten av noe ekstremt.

For å avslutte med en slags konklusjon her så tror jeg vi fortsatt vil se mange gode øl med kraftig smak og høy alkohol. Så lenge ølene er gode og balanserte så vil de ikke bli betraktet som ekstreme lenger slik som tidligere. Men det vil samtidig åpnes opp et større marked for andre ølstiler og Imperial stilen vil kanskje ikke lenger bli så enerådende på topplistene til ølnerdene. Flere bryggerier vil kanskje konsentrere seg mer rundt det å perfeksjonere enkelte øltyper på bekostning av eksperimentering.  Vi vil fortsatt se innovative brygg og kreative kombinasjoner, men dette vil nok handle mer om kvalitet enn ekstremitet fremover. Det jeg tror vi kommer til å se mindre av fremover er øl som er ekstreme bare for å være ekstreme. Eller for å si det på en annen måte; det vil spille mindre rolle hva slags ingredienser som brukes og hva slags fat ølet ligger på – det er hvordan det smaker som teller.

Vis 18 kommentarer

  1. Endelig. Drømmen er å kunne drikke 4-5 velsmakende øl en kveld uten å bli svingstang. Og poenget er ikke min alkoholtoleranse!

  2. På tide – dette har jeg ventet på siden ølrevolusjonen «kjørte fra meg» for en 4-5 år siden.

    Synes det store flertallet av de mer eller mindre ekstreme ølene først og fremst er kuriositeter og markedsføringsgimmicks.

    Takke meg til mer balanserte brygg – gjerne en belgisk eller tysk tradisjonell øltype brygget med de beste råvarer.

    Tror også et skifte bort fra de mest ekstreme øltypene er nødvendig for at ølrevolusjonen ikke skal bli et relativt kortvarig trendfenomen.

    Får håpe Vinmonopolets innkjøpere også tar dette til etterretning. Kanskje får vi litt flere Saison eller Weissbier i stedet for nok en ladning med generiske IPA’s…

  3. Har ingenting imot et bred utvalg av ekstreme og mer normale ølsorter.

    Det jeg håper er at vi får endå større fokus på øl/mat kombinasjoner.

  4. Så lenge det stadig hopper nye ferskinger på ølrevolusjonstoget tror jeg det alltid vil være interesse for ekstremøl. Selv om det er mange som har vært i gamet en stund og som derfor har en «been there done that»-tilnærming til humlebomber, alkoholsprekinger og øl lagra på hostesaftfat lagd av balsatre fra Kon-Tiki, har majoriteten av det øldrikkende Norge knapt smakt mer ekstreme øl enn feks. Nøgne Ø #100. Det er nok mange flere enn meg som fortsatt lar seg fascinere av ekstremøl bare fordi de er ekstreme, og som har mer lyst til å smake et middelmådig og ubalansert 1000 IBU-øl enn en perfekt kellerbier… Men ta det mer ro, det er nok bare en fase man må gjennom, om 4-5 år er nok jeg også ferdig med ølkjennerpuberteten.

    1. «Selv om det er mange som har vært i gamet en stund og som derfor har en «been there done that»-tilnærming til humlebomber, alkoholsprekinger og øl lagra på hostesaftfat lagd av balsatre fra Kon-Tiki..»

      Her kan det utløysast masse god kreativitet i prosessen med å finna på eit dugandes navn..

  5. Lurer forresten på hva som passer best sammen med en IPA hvor humlen er tilsatt av apekatter og paven har signert etikettene som kommer i et begrenset opplag av 30 flasker som kun selges i vatikanet 2. påskedag? 😉

  6. Mange kloke ord her, både i artikkelen og blant kommentarane! Sjølv sett eg meir og meir pris på kvalitetsøl, som er lett tilgjengelege og som du kan ha eit par flasker av utan at du ufrivillig drikk på deg «ølbriller» Greitt nok at f.eks. Mikkeller lanserer omtrent eit tresifra tal nye øl kvart år, men er det det eg vil ha? Mange topp øl sjølvsagt, men det går ofte inflasjon i all slags fatlagra versjonar, lagringsøl som nytes best om mange år eller øl med obskure ingrediensar som knapt eit normalt menneske hadde kome på å hive i kjelen.

  7. Heisann Erik

    Du har helt rett i at Lucky Jack er Norges mest solgte ale, de brygger rundt 25.000 liter av den i måneden. Men Hoppy Joe tar innpå, lurer faktisk på om den slo Lucky Jack i debut måneden i fjor, men er ikke sikker. Lervig selger jo litt rundtomkring i Norge, men i hovedsak mest til Rogaland. Med sånn statestikk så synes jeg det er rart at ingen av de andre store bryggeriene satser på butikkstyrke ale!

    Jeg selv har også blitt mye mindre intressert i ekstremøl selv om jeg er en person som setter pris på mye smak i enkelte øltyper, masse bitterhet, superfersk humle osv. Hva den nye Abstrakten til Brewdog inneholder er bare ikke intressant mer.

    På årets CBC ser jeg at det er mye «sour this & sour that» versjoner av øl, jeg regner med at den «trenden» kommer kun til å være spennende i to dager! Men jeg setter alltid pris på å prøve noe nytt, men det betyr ikke at jeg går av sted å kjøper 4 flasker av en Ananassaft tilsatt IPA lagret på eikefat tidligere brukt til tran! 😀

  8. Hmmm, merkeleg at øl lagra på trantønner fra lofoten endå er upløyd mark!Det kjem jo jevnleg artiklar om ølet sin mangfoldige helsebringande effekt (i moderate mengder, sjølvsagt)Med ein streif av tran burde helseeffekten være i boks/flaske.

    1. Det kommer nok øyeblikk, ha ha…

  9. Du peker på noe jeg har tenkt lenge Erik, men bør ikke definisjonen av ekstremøl trekkes lengre enn IBU og ABV?

    Er ikke surøl ganske ekstremt i dagens samfunn? Og hva med fatlagring, tilsetting av frukt, bær etc? Eller øl med lav alkoholprosent som faktisk smaker noe annet enn vørter.

    Jeg tror ikke vi kommer til å miste ekstremølene, men vi vil nok se mer lette, lyse øl fremover. Berliner Weisse, Saison og god pils er tips fra meg. Og selvfølgelig noen som skal lage ekstreme varianter av disse.

  10. Jeg har vel ikke akkurat definert ekstremøl med IBU og ABV, tvert i mot. Jeg skriver at forbrukere nå skiller mellom hva som er godt og dårlig uten å være opptatt av tall og eventyr. Her mener jeg at det ikke er like lett å imponere forbrukerne med f.eks 120 IBU og 16% alkohol dersom resultatet ikke smaker bra. Det er ikke meningen å sette en tallverdi på begrepet ekstemøl, men fokusere på at det handler i større grad i dag om kvaliteten på selve ølet enn hvor store disse tallene er. På samme måte som at det spiller ikke så mye rolle hva du putter i ølet eller hvordan det blir til, markedet har sett det meste nå og er ikke like lett å imponere med ville ideer alene.

    Om surøl, fatlagring og frukt er ekstremt er et godt spørsmål. Nå var ikke mitt poeng å lage definisjoner, men å kommentere et par artikler om temaet, et tema som forsåvidt også har vært diskutert en stund i ølmijøet. Det handler vel mer om at den faktiske øltrenden er i endring , det er en større gruppe mennesker nå som velger andre øl enn pils og dette vil nok gi en glidning mot andre øltyper som f.eks de du nevner. Her tror jeg flere også vil oppdage kvalitene i gode surøl og bidra til å gjøre dem mindre ekstreme i folks oppfattelse.

  11. Godt innlegg. Var en periode hvor jeg reiste gjerne til København for å få tak i DIPA og IS fra USA. Dette er nå et tilbakelagt stadium. Setter stor pris på fersk IPA fra norske mikrobryggerier. Men jeg har alltid hatt engelske bitter/dark mild som mine hverdagsøl.

    Derimot synes jeg at vi står overfor nye «trender» som avstedkommer noe irritasjon. Vi har hatt mange «Black IPA» som er ubalanserte og dyre i innkjøp. Jeg har også smakt fusjoner med «Saison» og «Stout» og andre ting.Dårlige smaksopplevelser. Venter bare på en black bitter og saison pale ale.

    Nå er jeg selfølgelig ikke negativ til nye opplevelser. Men å kjøpe ukritisk ubalanserte øl kommer ikke på tale.

    Idag kjøper jeg ikke øl fra Mikkeller før jeg har innhentet andres vurdering. Brukt vannvittig mye penger på Mikkeler og også deres samarbeidsøl. Mange skuffelser.

    1. x2!

  12. Veldig interessant artikkel. Det er fint at dere tar opp temaer til diskusjon.
    Et poeng er jo at veldig mye som er ganske vanlig øl for de som leser disse sidene er ganske ekstreme øl for mange andre. Saison og IPA er ekstremøl for mange enda. Og enn hvor mye det snakkes om ølrevolusjonen i Norge så er det vel enda pils som står for ca 98 av salget her?
    Det er vel mangfoldet som kan kalles revolusjonerende, men dette mangfoldet tror jeg også har vært med på å frembringe ekstremølene. Slik at bryggerne kan bli lagt merke til blant all mangfoldet. Alt i alt vil det all den tid det finnes nyfrelste entusiaster være noe som er ekstremøl. Og personlig har jeg plass til både Dog A og Lucky Jack i kjøleskapet mitt.

  13. Det er riktig at det er den vanlige pilsen som står for nesten all omsetning av øl i Norge, jeg tror tallet er ca. 95% i dag. Det de siste 5 prosentene som er det interessante å se på her og ikke minst gir denne lille andelen en indikasjon på stort potensialet er fremover. «Ølrevulusjonen» handler vel som du skriver om mangfoldet. Hva har skjedd om vi sammenligner med ti år tilbake i tid? Vi har gått fra 10 bryggerier til 60 bryggerier hvor 50 av disse brygger IPA. Vi finner mer enn 60 øl i nyhetslippet alene på Vinmonopolet og i tillegg til det øvrige utvalget på ca. 450 øl har vi fått noen utvalgte spesialpol med utvidet utvalg. Det er ikke lenger så spesielt at en pub har fra 15 – 20 tappetårn og flere restauranter har fått et respektabelt ølutvalg i drikkemenyen sin som tidligere besto av to linjer bakerst i vinmenyen; -øl og alkoholfritt øl. Øl omtales i aviser og tidsskrifter hele året og ikke bare til jul som tidligere. Omsetningen til de fleste håndverksbryggeriene øker fra år til år og kapasiteten er gjerne en av de største utfordringene. For meg representerer i alle fall dette en liten revolusjon.

    Det har ingen hensikt å forsøke å definere hva som er ekstremøl, det er alt for individuelt begrep. Men man har jo sett rikelig med eksempler på at blant nyfrelste entusiaster så er det ofte «mere er bedre» som gjelder, spesielt mer IBU og mer alkohol. Dette tror jeg ligger i naturens gang og det er ingen ting som tyder på at dette vil endres. Det som har endret seg de to siste årene er at det stadig kommer til flere mennesker som ikke er entusiaster, de har bare smakt på andre typer øl enn pils og oppdaget at de liker det. Samtidig har entusiastene fått et mye større utvalg og blitt flinkere til å skille mellom kvalitet og ekstremitet på tvers av alle ølstiler. De som velger håndverksøl er blitt en mindre homogen gruppe og andelen av de som ønsker «noe mer normalt» er større. Jeg har ingen god forklaring på hva som skjer i USA og resten av verden som ligger mange år foran oss i løypa, dette er som tidligere nevnt bare noen refleksjoner rundt de nevnte artiklene fra Danmark og USA som viser til at bryggeriene for tiden fokuserer mindre på det ville og det ekstreme til fordel for å gjøre sine mest populære standard øl mer tilgjengelige for et fortsatt stadig voksende marked. Her må vi samtidig være oppmerksom på at 90 minutes IPA er et av Dogfish head sine standard øl.

    Så det mest positive her er at både Dog A og Lucky Jack er TILGJENGELIG for den som ønsker å ha dem i kjøleskapet.

    1. Jeg smakte på verdens sterkeste øl for en måned siden. Det var ikke godt. Smakte dårlig brandy. Hadde ingen ting med øl å gjøre.

  14. Støtter det meste her, det var deilig med en snartur til London og kunne få en Dark Mild og en Bitter som ikke slo deg i bakken, men som med sine subtile (om det er et ord som passer her) smaksvariasjoner er akkurat det jeg hadde lyst på, og som brakte meg tilbake til «my misspent youth» derover….

Din e-postadresse vil ikke vises