Ø | Meninger

Tilbake til fortiden?

Tilbake til fortiden?

Erik Dahl har vært lidenskapelig interessert i øl lenger enn de fleste av oss og fulgt utviklingen tett. Her er hans betraktninger om utviklingen vi nå ser på sosiale medier og ute i virkelighetene.

Før tidlig 2000 tallet smakte stort sett alle øl i Norge likt, det var pils, bayer og en mørk sterk øl til jul. En ølhund var en som «heide» på sitt lokale bryggeri for uten særlig kvalitetsmessige variasjoner handlet det egentlig bare om lokal forankring. Et bryggeris venneforening var som en menighet som priset sitt og lagde merkelige regler, som at dersom øl fra xx bryggeri var tilgjengelig innen for en viss radius så kunne man bli ekskludert for å ikke kjøpe dette. Bryggeriene ble egentlig aldri utfordret på kvalitet og innovasjon. Det bryggeriet som ble assosiert med de mest folketette områdene var sikret godt salg til sin menighet.
Vi levde i en kjedelig og forutsigbar ølverden.

Så ble denne snevre, selvvalgte monopolsituasjonen utfordret med nye, yngre bryggerier som våget å utfordre det etablerte med andre smaker, og bryte ned grensene for hva som var anerkjent som det beste ølet frem til da. Produktene fantes, men det var fortsatt vanskelig å trenge gjennom dette harde skallet av innavlet lokalpatriotisme. Man var rett og slett ikke vant til tanken på å måtte forholde seg til noe nytt eller annerledes. Ølhundene kikket seg skeptisk rundt og fant sin støtte hos sine egne. Her kunne man snakke om medaljer fra før krigens dager, lokale arbeidsplasser og bruke hersketeknikker som omtale annerledes øl som saft, ekstremt, kunstig, vondt, dyrt etc. som folk bare drakk for å være interessante. Jeg husker en av de første norske ølfestivalene Nøgne Ø ble invitert med på i 2004. Det var vel bare to, tre bryggerier der og «smaksprøvene» ble servert i halvlitere. En gjeng fra det andre bryggeriets venneforening mobiliserte en mur foran Nøgne Ø sin stand, der de verbalt og til dels fysisk forsøkte å hindre folk å trenge gjennom.

Heldigvis klarte vi sakte og sikkert å så en liten spire om at det kan være gøy å utvide horisonten sin litt, være villig til å prøve noe annet med åpent sinn. Øl behøver ikke bare være en ting som en størst mulig gruppe kan akseptere, det kan være noe som noen liker og andre ikke liker, uten at det er noe galt med ølet. Det er lov å ha varierende smak, det er lov å prøve noe du aldri har hørt om og ikke minst er det morsomt å reise rundt omkring for å smake andre ting som bare finnes lokalt. Det er denne holdningen som gir grobunn for at bryggerier kan etablere seg der ingen trodde noen kunne bo. Dersom det de lager har god kvalitet er det mulig å overleve fordi kundegrunnlaget ikke begrenser seg til bygda med 1000 innbyggere, men det hjelper ikke å lage fantastisk øl dersom ingen gidder å prøve det.

Ølverden ble stor, variert og ikke minst inkluderende da folk ikke lenger satt på sin lille tue og heiet på sitt lokale brygg og begrenset sin lille snevre verden til å bare handle om dette. Vi var ikke lenger dette sære folket som pakket med oss knekkebrød og brunost når vi dro til syden. Det var ikke lenger toppen av lykke å sitte på Viking bar, Gran Canaria og drikke norsk øl sammen med andre nordmenn og vite at VG fra i går finnes i kiosken. Resultatet er at vi på et par tiår økte fra en håndfull norske bryggerier til flere hundre. Varierende kvalitet selvfølgelig, men uansett har vi mye spennende å utforske.

La oss håpe vi aldri noensinne snur om og vender tilbake til det snevre og forutsigbare der alt handler om å heie på sitt lokale på bekostning av resten. Selvfølgelig ser ølverden helt annerledes ut nå, med et mye større utvalg fra et hvert bryggeri. Ditt aller kjæreste bryggeri skal allikevel tåle å utfordres og sammenlignes med resten av verden med utgangspunkt i en nøytral gane og ikke blind lokalpatriotisme. Det er vår jobb som forbrukere å drive vårt favoritt bryggeri videre med å utfordre og våge å gi beskjed når kvaliteten måtte henge etter. Dette skjer ikke om vi oppfører oss som i år 2000 og bare kikker på hverandre i overbevisning om at det lokale er best uansett, slik at det ikke er noe behov for å utforske, eller i det hele tatt å vurdere forsøke noe som helst annet. Dette ville vært en trist tilværelse som verken bryggerier, forbrukere eller mangfoldet er tjent med på sikt. Vi synes alle det er morsomt når det lokale bryggeriet lykkes og kjenner gjerne en eller to som jobber og styrer med ustoppelig pågangsmot. De fortjener sikkert den suksess de kan oppnå, men det burde samtidig være rom for å også støtte opp rundt andre som jobber like hardt og entusiastisk med minst like gode produkter. Derfor er det viktig at vi også støtter opp om det som er lokalt andre steder, både i inn og utland, eller i det miste er villig til å gi det en sjanse innen malen blir at vi drar frem de medbrakte flaskene uansett hvor vi er.
Det blir bare så alt for trist.

 

Vis kommentar

  1. Enig, med unntak av de gamle øltypene Bokkøl og eksport mangler (som var langt mer populære før klasse III ble flyttet til polet).
    Noen få butikker og restauranter hadde litt utenlandsk øl, som Guinness på åttitallet.
    Situasjonen i Sverige var mye lik den i Norge på nittitallet, med lite utvalg, men systembolaget begynte import av ulike øltyper etterhvert.

Din e-postadresse vil ikke vises