Gårdssalg uten kveik

Kveik er i ferd med å bli en del av UNESCOs liste over verdens levende kulturarv. Da bør også norske myndigheter anerkjenne dem som holdt tradisjonen i live, og gi dem mulighet til å selge ølet de brygger.

I avsidesliggende bygder på Vestlandet klarte bønder å bevare en unik gjærkultur gjennom minst tusen år. Mens tradisjonen forsvant andre steder i Europa, fortsatte de å brygge øl og ta vare på kveiken fra generasjon til generasjon. Forskere omtaler den som en biologisk og kulturhistorisk sensasjon, og de siste årene har kveik vekket stor internasjonal interesse.

At tradisjonen overlevde, skyldes blant annet middelalderens lovverk. Kristenretten og Gulatingsloven gjorde ølbrygging til en plikt, og bøndene utviklet metoder for å bevare gjæren mellom hvert brygg. Slik levde både bryggekulturen og kveiken videre gjennom rundt 40 generasjoner.

Den største trusselen kom først i 1912, da staten i praksis forbød hjemmebrygging. Hadde vestlandsbøndene fulgt loven til punkt og prikke, kunne kveiken ha gått tapt. I stedet fortsatte mange å brygge i det skjulte fram til regelverket ble liberalisert i 1999. Senere bidro forfatter og ølhistoriker Lars Marius Garshol til å gjøre kveiken kjent internasjonalt.

Garshol mener saken om gårdssalg er helt sentral for tradisjonens framtid:

«Dette er en kjempeviktig sak. At bøndene får lov å selge sider har gitt en kjempeoppblomstring av siderproduksjon og turisme. Men i alle siderregionene er det gårdsølet som er den egentlige tradisjonsdrikken. Det er den all norsk bondekultur er knyttet til», sier han.

Likevel er kveiken nærmest fraværende i regjeringens forslag om gårdssalg av alkohol. Mens siderprodusenter kan få utvidede salgsmuligheter, holdes ølprodusenter utenfor på grunn av EØS-reglene. Garshol peker på urimeligheten i dette:

«Selv om siderbøndene brygger øl, og noen av dem gjør det, får de ikke lov å selge ølet», sier han.

Regjeringen har riktignok lagt fram et lovforslag som i teorien skal rydde opp i denne skjevheten. Men i praksis, mener Garshol, løser det lite:

«Det nye lovforslaget til regjeringen skal i teorien ordne opp i denne uretten, men forslaget krever at folk må gjennom et foredrag eller en omvisning før de får kjøpe øl. Det gjør at det i praksis ikke blir særlig mulighet til å tjene noe på å selge øl, og dermed fortsetter sideren, en utenlandsk drikk, å få fordeler framfor nasjonaldrikken tradisjonssøl. Dette er faktisk krise», sier han.

Samtidig viser erfaringene fra Finland, der tradisjonsølet sahti har fått et kulturhistorisk unntak, at det finnes juridisk handlingsrom. Garshol mener Norge bør følge samme vei dersom kveiktradisjonen skal sikres for framtiden:

«Tradisjonsølet har vakt oppsikt over hele verden, men skal vi være sikre på å bevare det, og få tatt ut potensialet det har til verdiskapning på bygdene må det være lov å selge det. Men med det forslaget som er ute nå vil det i praksis fortsatt ikke være lov. Det er for galt», sier han.

Derfor mener mange at staten nå har en gyllen mulighet til å rette opp en historisk urett. Dersom kveik blir innlemmet på UNESCOs liste over levende kulturarv, bør også de få tradisjonsbærerne som har holdt denne unike arven i live, få mulighet til et begrenset og regulert gårdssalg. Det vil være en anerkjennelse av en kultur- og biologisk arv som Norge nesten mistet, men som noen sta vestlandsbønder nektet å gi slipp på.

Link til Sølve Rydland sin leder i BA