Norges cooleste bryggeri

En liten times kjøring fra Skien og 10-12 minutters kjøring, langs R36, fra Bø og sørover, finner du Gvarv. En bygd med ca. 1000 innbyggere. En bygd som lenge har vært mest kjent for at det er kaldt om vinteren, varmt om sommeren og at det dyrkes mye frukt der. Nå har Gvarv imidlertid blitt satt på kartet av andre grunner. Et lite bryggeri ved navn Lindheim Ølkompani.

Da verdens største nettsamfunn for ølinteresserte, Ratebeer.com, kåret de beste nykommerne i 2014 var ikke Ølkompaniet mer beskjedne enn at de inntok 5-plassen. Dette i konkurranse med noen tusen andre nyetableringer rundtomkring i verden. Bak dette ligger besluttning om å flytte fra Trondheim, hardt arbeid og en porsjon flaks, men de detaljene får vi ta ved en annen anledning. Denne artikkelen skal handle om noe av det som skiller Lindheim Ølkompani fra resten av de norske bryggeriene: Villgjær og Coolship.

Da Ingeborg Lindheim tok med seg samboer Eivin Eilertsen og flyttet hjem til odelsgården Lindheim følte de at de måtte satse på noe mer enn kun fruktdyrkingen. Dette ble, som dere har skjønt, et eget bryggeri. Bryggverket ble kjøpt inn fra San Diego og satt opp i låven. Videre var det naturlig å ta i bruk frukt fra gården i bryggingen. Det er disse ølene og solide samarbeidsbrygg, med Lervig, Pizza Port, Edge og andre, som virkelig har satt Lindheim og Gvarv på kartet. Bryggmester Eivin gir seg imidlertid ikke med dette.

I fjor høst fikk han laget en coolship hos lokale håndverkere. En coolship er et stort flatt kar som, før vi fikk mekanisk kjøling og varmeutvekslere, var den vanlige metoden for å kjøle ned vørteren etter mesking og koking. I dag er coolships noe en stort sett finner hos surølbryggeriene i Belgia. Bryggeriene som bokstavelig talt har gjæren i tak og vegger. For et bryggeri som i hovedsak brygger med ”temmet” er dette verken mulig eller ønskelig. I oktober ble derfor coolshipen satt ut i nærheten av eplehagen, fylt med fersk varm vørter. Mens bryggeren både spiste middag og drakk kaffe fikk den naturlige gjæren, som alltid er til stede på frukt, god tid til å trekke mot, og ned i, coolshipen.

I vinter har de bygget et eget rom for coolshipen på låven. Dette er et rom der hele endeveggen (gavlen) er så åpen at gjæren kan komme inn og finne sin plass i fremtidige brygg, men så tett at ikke fugler og dyr kommer seg inn. Når fruktsesongen er i gang igjen skal fremtidige brygg nedkjøles og ”infiseres” her, før de pumpes ned på tønnerommet i etasjen under. Også disse vil bli stående i årevis og flere av dem bli tilført frukt fra egen produksjon.

Denne måten å samle gjær på er spennende, men bryggeren har ikke mye kontroll på hvilke gjærtyper som kommer i karet og hvilken av dem som er den sterkeste, formerer seg mest, og dermed står for produksjonen av både alkohol og smaksstoffer. For å få mer kontroll over dette har Lindheim inngått et samarbeid med Oslofjordfondet. Det settes ut beger rundt omkring på gården. Disse samler opp de forskjellige gjærtypene som er i luften. Prøvene vil så bli analysert i et av Nofima sine laboratorier.

Til sist et lite tankeeksperiment. Se for deg at innsamlingsprosjektet oppdager en egen Lindheim-gjær. En gjærstamme som kan rendyrkes i laboratorium, og som til syvende og sist kan ende opp tilgjengelig for bryggere over det meste av verden. Det ville virkelig satt Gvarv og Lindheim på kartet, men dette er Ingeborg og Eivin for coole til å drømme om eller diskutere med artikkelforfatteren. De dyrker sin frukt, de brygger sitt øl og de selger ølet til puber i Norge, Danmark og Spania. og bryter opp i hverdagen med et og annet krankupp i storbyen.