Sommerens vakreste eventyr

Sommerølsmakingen er gjennomført, skrevet og dokumentert etter de mest stringente akademiske standarder av Ove Haugland Jakobsen i 1001 øl og Rasmus Christensen i Skotsk Taake. Artikkelen ble først publisert på 1001 øl.

Solen titter frem og lar oss for noen timer leve i den illusjon om at vi ikke befinner oss halvveis til Nordpolen. Måkene har returnert for å lage sitt faste kvalm og leven. Er du virkelig uheldig kommer Odd Børresen bort og synger – eller rettere sagt snakker – om dem.

Det er norsk sommer.

Like sikkert som at brenneslene vil brenne deg og brennmanetene vil flyte like utenfor din favorittholme, vil de evindelige sommerøltestene fylle avisenes agurkspalter. Og med samme irriterende presisjon som tordenværet som dukker opp i det du har fyrt opp grillen, vil disse anmeldelsene være fylt av en overdådig poesi som vil få selv Aune Sand til å felle en tåre over det norske språks undergang.

Dette er ikke en slik anmeldelse.

Skrikene fra måkene har roet seg betraktelig i det disse ordene publiseres. Det store målet var å teste årets sommerøl under normale norske sommerforhold. Idealister som vi er, ventet vi på sommeren gjennom hele juni- og julihøsten. Mindre dedikerte sommerølanmeldere – en variert men likevel overraskende homogen gruppe av profesjonelle bedrevitere, eller hvis du er virkelig uheldig, vinkjennere – ville hatt klar sine rangeringer i god tid før fellesferien, i sin arrogante overbevisning om at nordmenn selv ved det miste hint av en solstråle, mister sine sanselige fakulteter så til de grader at det ikke spiller den minste rolle hvilke forhold ølene er testet under. Så lenge terningene trilles, vil annonsekronene rulle inn.

Vi har større respekt for den norske ølgane.

Nå kom sommeren nordover til slutt. Forutsigbart nok i dét store deler av den norske befolkning på nytt har sunket ned foran jobb-PCen bevæpnet med den rituelle sure traktekaffen, klar for en ny runde med kabal og nettaviser. Heldigvis fant vi en gyllen mulighet for sommerøltestingen før hverdagen innhentet oss. Etter dyptgående analyser over lengre tid av værradarbilder, fant vi en liten åpning i den endeløse rekken av regnbyger. Vi tok med oss en bag full av sommerøl til det norskeste av alle sommersteder: En strand som egentlig er et svaberg, og med en utstrekning som gjør at muligheten for et privatliv kun blir overgått av Pyongyang. Der tente vi opp – i god norsk tradisjon – en engangsgrill. Selvsagt med litt ekstra tennvæske for å feire det gastronomiske høydepunktet vi hadde i vente.

Hva så med ølet? Sommerølet har et stort dilemma. På den ene siden skal det nytes utendørs i solsteken på varme sommerdager. Dette tilsier et øl som er litt lysere og gjerne litt lettere enn den vanlige pilsneren. Slike øl bør gjerne ha ekstra friskhet og serveres gjerne ved lavere temperaturer, ideelt sett ved 4 grader, men ofte enda kaldere. På den annen side, er det sjelden slike ideelle tilstander eksisterer i den naturlige settingen sommerøl nytes. Det er langt mer vanlig at den uheldige six-packen har blitt utsatt for hard medfart i en bag eller i en skjør, overpriset plastpose, og at det har gått flere timer siden den opplevde sin siste omfavnelse av et kjøleelement, idet ølet først skal nytes.

Dette har ikke din vanlige sommerøltest tatt hensyn til, og det er dette sørgelige tomrommet i norsk ølkunnskap vi bestemte oss for å fylle.

Vi sørget for at hver og en av de utvalgte sommerølene fikk en behandling som lå så tett opp mot virkeligheten som mulig. På vitenskapelig vis lot vi ølene varme seg godt opp i solen og sørget for at emballasjen – det være seg i form av aluminium eller glass – ble håndtert på en måte som ville gjøre selv den mest hevngjerrige bagasjehåndterer stolt. Resultatet var for flere av sommerølene svært nedslående. To øl måtte regelrett diskvalifiseres på bakgrunn av at de ikke taklet selv de mest fundamentale av norske sommerforhold. Men det var heldigvis en rekke lyspunkter også, og en – for oss i hvert fall – overraskende vinner.

Without further ado; her er resultatene:

Diskvalifiserte øl

Ringnes Skjærgårdspils (4,6 %)

Når du kaller ølet ditt for skjærgårdspils forventer vi at ølet faktisk tåler den norske skjærgården. Det ligger litt i navnet. Og norsk skjærgård er på ingen måte noen idyll. Det er harde svaberg og tang og tare. Dette må et seriøst bryggeri ta høyde for. Det har Ringnes ikke gjort. Dette ølet er regelrett uegnet for skjærgården. Vår lille tur ut på svabergene endte med at boksen eksploderte i en – riktignok imponerende – kaskade av skum. Det ble mer skummende øl på Poseidon enn det ble på oss. Pas de points. Nil points.

Vi hadde ingen annen mulighet enn å diskvalifisere ølet. Rødt kort.

Konklusjon: Uegnet for skjærgården.

Borg Sommerøl (4,5 %)

Heller ikke her tålte boksen møtet med norsk skjærgård. Vi kan ikke si at vi verken ble overrasket eller skuffet. Borg har vært mer kjent for å store mengder fusel til en lav kostnad enn for kraftig boksdesign eller gode smaksegenskaper. Ved tidligere smakinger har Borg Sommerøl voldet våre smaksløker betydelig smerte, og vi må innrømme at dette var et av ølene vi så minst frem til i testen. Denne gangen slapp vi unna med å kunne diskvalifisere ølet. En luftig tur ned i vannet endte med at ølet eksploderte som en god gammeldags sjømine og lot det meste av innholdet forurense et større område av indre Oslofjord. Vi forventer mer av et sommerøl enn det.

Konklusjon: Vi håper boksen eksploderer også til neste år.

Haandbryggeriet Badebrygg (4,5 %)

Det sies at man ikke skal spise rett før man bader, så når badebrygget til Haandbryggeriet dynger på med et containerlass med malt burde det stått en klar advarsel på flasken: «Må drikkes minst en time før bading.» Nå bør det påpekes at bading og alkohol ikke er en vinnende eller særlig anbefalt kombinasjon uansett. Man kan derfor lure litt på hvor gjennomtenkt dette konseptet egentlig er.

Dessverre gjør ikke all malten, med kraftige innslag av vanilje og karamell, at ølet er spesielt sommerlig heller. Badebrygg er hverken lett eller friskt, så trangen til å krype inn i skyggen for å ta seg en blund kommer snikende lenge før man er ferdig med flasken. Når det er sagt skal vi ikke se bort fra at dette ølet gjør seg bra i forbindelse med isbading, noe som kunne kommet tydligere frem av navnet og bildet på etiketten. Hvis Haandbryggeriet velger å følge vår anbefaling, må vi igjen presisere behovet for tidligere nevnte advarsel. Isbading er farlig nok uten promille, og vi ser at det kan reises legitime spørsmål mot en slik markedsføring.

Ølet smaker for så vidt relativt godt, med sin fyldige malt og lette humlearoma, men stilmessig er dette et mageplask. Vi ender derfor med en stilmessig diskvalifisering.

Konklusjon: Du må gjerne bade i det, men ikke med det.

Resultatlisten

Tuborg Sommerøl (4,5 %)

Som vi vet liker dansker å sykle, så Tuborg Sommerøl ble ristet såpass lenge at det bør tilsvare rundt tre kilometer på brostein i København. Til tross for den brutale behandlingen burde det fortsatt smake sommerøl av miget som er på denne boksen, men den gang ei. Det er vanskelig å sette store nok ord på hvor miserabelt dette feiler som sommerøl. Selv under de mest optimale testforhold gir ølet fra seg tusen skrik fra gjæringstanker som har gitt opp et hvert håp om å en gang bli galvanisert i god drikke. Når ølet utsettes for norske sommerforhold forsvinner selv måkene i avsky. Terpentin, overkokt blomkål og blyrør minner verken om sommer eller øl. Smaken er like frisk som gjørmen på den siste dagen av Roskildefestivalen, med innslag av høyet de kaster utover pisseplassene. Ved siden av en god grillpølse kommer bitterheten litt frem, men prisen du betaler er at pølsen blir uspiselig.

Konklusjon: Dette ølet kan danskene få beholde.

Hansa Her kommer solen (4,5 %)

Nei, det gjør den ikke. Hansa skal ha honnør for at de har klart den store bragden å konstruere en aluminiumsboks som tåler den ekstreme påkjenningen å rutsje ned et regnglatt svaberg. Balansen (på boksen altså) er såpass god at den danket ut Ringnes’ Sommerøl som substitutt for bocciakule. Vi antar at det har gått med utallige timer med testing i laboratoriet på Kokstad for å skape dette vidunderet. Ølet kan de i hvert fall ikke ha rørt.

For når det kommer til selve innholdet, er konklusjonen at det er langt fra solid. Du skal lete lenge etter solstrålene i dette ølet. Det er mer sannsynlig at solen imploderer til en liten hvit dverg enn at solen vil titte frem i full styrke når en boks med denne vederstyggeligheten av et øl åpnes. Selv det faktum at ølet er brygget i Bergen, er på ingen måte noen unnskyldning for et så grovt misvisende navnevalg.

Lukten av muggen havregrøt med blomkål og stålwire er ille nok til å få enhver til å lengte etter mørketiden. Når smaken følger opp med en gyselig hveteaktig kornsødme, med innslag av en søkkvåt rabiesbefengt puddel, billig kopi av «Juicy Fruit»-tyggis, suketter og oppvaskvann med rester av lammefett, er det bare å gi opp.

Dessuten var det dette ølet som tålte sol og varme dårligst.

Konklusjon: De glemte å nevne at det var full solformørkelse.

Sagene Lys sommer (4,5 %)

I den beinharde kampen om den perfekte plassen i parken eller på stranden, er det viktig å ha en bredt repertoar av teknikker for å markere sitt revir. Hundemetoden vil trolig ha god kortsiktig effekt, men den er også like smakløs som den er ulovlig. Sjikanøse stengsler er et populært alternativ, men slike krever mye medbrakt tilbehør som ikke uten videre har noen øvrig funksjon. Unødvendig plasskrevende og irriterende leker kan være et svært effektivt og ressursbesparende alternativ. Vi gikk for kast-ølboksen-leken med stor suksess. Boksen med Sagene Lys Sommer sikret oss plassen vi ville ha med flere meters margin, og den svake karboneringen i ølet gjorde at det ble minimalt med søl da vi til slutt åpnet boksen.

Med denne menneskeavstøtende funksjonen vel etablert, var det over til selve ølet. De første slurkene var egentlig ikke så verst, selv om boksen var lunken. Smakene av akasiehonning, appelsin og malt skapte forventninger for testpanelet. Så skar det seg: Først viste humlen seg å minne mest om batterisyre og korrodert metall, så kollapset maltsmaken ned i en suppe av restevannet etter kokte maiskolber. Det er greit nok at man vil kutte kostnader under bryggingen, men hvis man på død og liv skal dytte mais i blandingen, bør den sedvanlige advarselen «Made in USA» stå på boksen. Her er kostnadene kuttet så mye at de ikke en gang har tatt seg råd til å skrive at ølet er brygget i Arendal.

Konklusjon: It’s Miller Time!

Aass Sommerøl (4,7 %)

Vi er ikke nødvendigvis store tilhengere av overdådige flaskedesign. Det kan gjennomføres med stort hell – slik som Ralph Steadmans glitrende og til dels psykedeliske illustrasjoner til Flying Dog – men andre ganger er det enkle også det beste. Aass har dessverre ikke klart å bestemme seg. Deres Sommerøl har forsøksvise antydninger til kreativt design ut over å bytte ut «Pilsner» med «Sommerøl» og skrive «God sommer» et passende sted. Nederst på boksen er det gjort et tappert forsøkt på å tegne inn gress, blomster og sommerfugler, og noe som liberalt kan tolkes som sol og solstråler på toppen, men som nok mer sobert må beskrives som gule malingsflekker. Noe som for så vidt er en dyster sommerassosiasjon for mange huseiere.

Ølet lever i stor grad opp til boksens sjelløse inntrykk. Det smaker umiskjennelig av Aass, men det er noe halvhjertet over det hele. Smaken er lettere og svakere – noe som riktignok ikke er uvanlig eller uønsket i etsommerøl – men den blir i overkant flyktig. Oppvarmet til lunken pluss av en overraskende energisk sol, og etter noen kraftige rystelser som ville fått enhver japaner til å tenke «eureka, her må vi bygge et atomkraftverk!», ser ølet ut til å ha mistet balansen fullstendig. Det er bitterheten som dominerer i smaksbildet. Dette er ikke fordi ølet har så store mengder bitterhet, men rett og slett fordi det ikke er så mye smak å snakke om.

Aass Sommerøl skal ha et pluss for at det smaker friskt, selv etter svært utvidede forhørsteknikker. Dessuten smaker det helt greit til grillpølse i lompe. Det er jo noe.

Konklusjon: Litt mer inspirerende enn et veikryss.

Ringnes Sommerøl (4,6 %)

Oslo tapte bocciakampen mot Bergen, men den brusende karboniseringen fungerte bedre som geysir. Forfriskende! Selve ølet tålte både den fysiske smerten (som bocciakule) og den psykiske smerten (nederlaget mot Bergen) tålelig bra. Balansen (på ølet denne gangen) er slett ikke verst, og vi kan kjenne igjen både humle, malt, gjær og – dessverre – vann, i smaken. Den tynne smaken kan man i og for seg tåle i et sommerøl, men når vannet smaker litt såpete, begynner vi å lure på om de ikke hadde noe vanlig kildevann for hånden. Ølet er søtt, tynt og litt kjedelig, men fungerer relativt bra i sommervarmen, og gjør seg godt til grillpølse i lompe.

Konklusjon: Fullt mulig å bælme i seg på stranden.

Ægir Hlésay Sommer Red Lager (4,7 %)

Hva er egentlig et sommerøl? Man kan lure på hvorfor dette spørsmålet dukker opp såpass sent i en gjennomgang av nettopp sommerøl, men det er like vel betimelig å spørre når vi begynner å nærme oss litt mer mudrete vann. Er sommerøl en egen stil, eller holder det at ølet smaker godt i sommervarmen? Uansett hvilken av disse definisjonene man benytter, er Ægir Hlésay Sommer Red Lager litt på kanten. Det hjelper riktignok på helhetsinntrykket at de har vært ærlige med at dette er en «red lager», og ikke en lys lager.

God maltfylde med smak av lys sjokolade og karamellpudding gjør at ølet kan nytes uten kjøleskap, og fruktige estere setter gode smaker. Samtidig er ikke den fyldige malten spesielt leskende, og den svakt metalliske humlen, som ellers kunne hjulpet ølet, trekker ned. Den fremkaller riktignok vage minner av å slikke på metallgjerder i barndommens somre, en geskjeft de fleste av oss sluttet med lenge før vi var gamle nok til å drikke øl. Selv med begrenset balanse smaker dette ølet greit nok, men når det hverken slår panelet i bakken som øl generelt eller oppfyller de mest klassiske kriterier for sommerlig øl, ender denne relativt midt på treet.

Konklusjon: Sommerøl for overtroiske vikinger.

Aass Ankerpils (4,7 %)

Ankerpilsen viste seg å være et overraskende bra alternativ til en tynn flat stein når man skal kaste fiskesprett. Vi tviler derfor på at den ville gjort seg særlig godt som et anker. Som pils fungerer den derimot ganske bra, så Aass har i hvert fall gjort halvparten riktig. Smaken minner mye om Aass Pilsner, med godt skum, fin maltbase og veltilpasset humlebitterhet. Sitrus i form av søt lime og sitronskall setter en frisk spiss på smaken, og kombinasjonen gjør at ølet både lesker og tåler å drikkes varmt. Totalt sett er vi derfor temmelig fornøyd med hva Drammen har klart å få til.

Konklusjon: Dårlig anker, godt sommerøl.

7 Fjell Sommer Pale Ale (4,7 %)

Etter det gebrekkelige oppgulpet til Hansa, er det opp til 7 Fjell å redde Bergens ære. Dessverre kommer dette ølet på flaske, noe som gjør at det ikke er tilrådelig å bruke det til å dobbeltsjekke om balansen i bergensøl generelt gjør det mer egnet til boccia enn øl fra andre byer. Vi erkjenner like vel at bryggets kvaliteter som sommerøl er det viktigste, så hvis man har husket å pakke bocciakulene i strandbagen anbefaler vi 7 Fjell fremfor Hansa. Og det med overveldende margin.

I likhet med Ægir Hlésay har 7 Fjell valgt en litt annen tilnærming til sommerøl. Forskjellen er at 7 Fjell har skjønt hva slags øl som gjør seg under en stekende sommersol. Pale ale er ikke nødvendigs den stilen som blir bedre jo nærmere kroppstemperatur den kommer, men her snakker vi om et øl med såpass høy kvalitet at stilvalget er lett å tilgi. Smaken stråler om kapp med sommersolen, humlen er frisk som sjøsprøyt (furunål og blodappelsin), fylden utfordrer pølsene på grillen og samspillet mellom malt, gjær og humle er like balansert som en snekke på blikkstille vann.

Konklusjon: Redder både Bergens ære og selv den norskeste av alle sommerdager.

Atna Sommerøl (4,7 %)

Vi innrømmer at smakingen av Atna Sommerøl ble gjort feil. Selv om noen besserwissere sikkert vil protestere på forholdene rundt de andre smakingene, tviholder panelet på at den beste måten å gjøre en undersøkelse er under så autentiske forhold som mulig. Sommerøl skal kunne drikkes på en strand om sommeren, med de elementene det fort kan medføre.

I Atnas tilfellet er imidlertid situasjonen en annen. Ølet er brygget på Atna, milevis unna måkeskrik, saltvann og den brautende Sagene-fylliken. Flasken presiserer sågar at det kan forventes «spor av villmark». Det skal ikke mye fantasi til for å innse at dette ølet hører bedre hjemme i de dype skogene i Stor-Elvdal enn en sandstrand i indre Oslofjord. Bytt ut måkeskrikene med en enslig korp, bølgeskvulpene med sildringen i en fiskeelv og fylliken med en elg i solnedgang, så ville forholdene vært optimale.

Atna Sommerøl serverer oss en nydelig humlearoma med gran, furu og dempet sitrus, flytende på en seng av lett sødmefull malt med klare hint av karamell. Ølet smaker faktisk villmarkssommer. De av oss som faktisk har gledet seg over å utforske skogene i Stor-Elvdal, tar seg selv i å lure på hva vi gjør på en bråkete strand på en fin dag som denne. Ølet har ingen voldsom friskhet, men god fylde og passende munnfølelse, som kler helheten usedvanlig bra.

Litt overraskende står Atna Sommerøl igjen som testens vinner, og når man kan nyte et slik øl på Katten i Oslo, ja da kan man i hvert fall nyte det foran bålet i Hedmarks langstrakte skoger.

Konklusjon: Både skogens og strandens konge.